Kaninunger i Dyrebeskyttelsen

Hei kaninbloggen

I dag er det Mandeldag og tittelen er en luretittel. Dyrebeskyttelsen lager selvfølgelig ikke kaninunger, men av og til er det likevel noen til adopsjon. Jeg var en sånn en selv. Noen forlot meg på Alexander Kiellandsplass i Oslo da jeg var 8 uker, men heldigvis kom Mamma og to venner og reddet meg. Det er snart 8 år siden og nå er jeg sjef i husstanden.

Noen kvittet seg med Noor og Noomi også. De var 8 uker og kunne naturligvis ikke ta vare på seg selv. Hva er det folk tenker på?

Heldigvis bor de nå i et fosterhjem og Mamma besøkte dem i dag.

De har bodd hos fosterfar i to uker og sjarmerer ham hver eneste dag. Han var på besøk hos oss i dag også og så helt forhekset ut når han skulle prate om dem. Jeg har kjent ham siden jeg var liten og ga ham tillatelse til å kose med meg likevel.

Mamma ble også begeistret for dem, men det skal ærlig talt ikke mye til. Hun får stjerner i øynene av et ekorn i hagen, og hva annet gjør han enn å sprette omkring, mase etter nøtter og ha buskete hale?

Noor

Noomi

Noor og Noomi er to trygge og glade søstre. De er kontaktssøkende og fornøyde, kommer og snuser og lar seg både hilse på og koses litt med. De er også fungerende støvkluter og drar med seg det de finner med den lange pelsen sin, så den tror jeg Mamma ville klippet litt, men hun friserer jo alle som kommer innom.

Kanskje hun egentlig burde vært frisør?

Fosterfar har laget en fin inngjerding til jentene og har god underholdning når de spretter omkring og flopper rundt sin egen akse. Det er helt tydelig at de koser seg.

Søstrene er ikke kastrerte ennå, men kan gjerne flytte til et godt adoptivhjem allerede nå, da med avtale om at Dyrebeskyttelsen dekker kastrering og helsesjekk som normalt når tiden er inne. Ta kontakt med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus om du vil vite mer om Noor og Noomi eller kanskje noen av de mange andre kaninene som leter etter nye hjem.

Kanininngjerdingen

Jeg tror nok Mamma vil besøke dem igjen.

Hilsen Mandel

Avslappet strategi

Altså, det er ikke lett å være sint på inntrengeren her i huset. Jeg forsøker å være brysk og streng, vi er jo tross alt i en bondingsprosess, men Anders har en helt ny strategi. Han kjører full avslapning!

Anders sover

Han sovner faktisk! Mens Mandel, Kokos og jeg klamrer oss til hverandre og synes det er litt nifst å være på ukjente områder, flopper nykommeren og ser overhode ikke stressa ut.

En rumpe og to snuter under pianokrakken.

Siden sekretæren ble syk og ikke har hatt krefter til følge med så mye, driver vi med noe hun en gang kalte for metode 2. Det kan du lese mer om i innlegget om bonding.

Sukkeranders tar det med stoisk ro.

Jeg må innrømme at jeg har vært litt hissig mot ham. Jeg har gått til angrep flere ganger, men aldri gjort noe mer enn å rive av litt pels og skremme ham. Jeg vil sette den lille knerten på plass.

Til tross for dette blir han liggende når jeg sniker meg omkring.

Sukkeranders flopper her og flopper der.

Selv da Mandel kommer bort blir han liggende som en slapp reke.

Hun sier at Sukkeranders viser at han kommer med fred. At han ikke utgjør noen trussel.

Kokos er allerede veldig glad i ham. Det kan også tenkes hun synes han er stilig.

Jeg må si at all denne klaskingen og floppingen har noe for seg. Det er jo egentlig fint at han ikke sloss tilbake og tar igjen når jeg er skummel.

Faktisk er det så fint at jeg tar meg en hvil av og til jeg også.

Vi fortsetter vel å møtes sånn noen dager til og imens har vi løpende dialoger om hvordan vi skal forholde oss til situasjonen.

Hilsen Jonas

Sukkeranders

Hei Kaninbloggen!

Som sjef i gruppa tar jeg hele denne nye situasjonen med inntrengeren helt med ro. Iallfall til han våger seg inn på stua! Da kan det tenkes at jeg må gi klar og tydelig beskjed til alle og enhver, men vi får se hvor lenge vi skal holde på med dette opplegget vi kjører nå.

Sekretæren putter oss i reiseburet og trasker litt rundt i hagen, før hun går inn døra nede og sniker seg inn på vaskerommet. Så lenge hun går inn en annen dør tror hun at vi ikke vet at vi er i huset vårt.

Vi vet selvfølgelig at vi er hjemme. Det er likevel et nøytralt nok sted for oss, siden det ikke er vi som holder på med klesvasken til vanlig. Hun har ordna fint i stand til oss der nede, med dokasse og tepper og gjerder så vi ikke skal løpe under badekar og bak vaskemaskiner.

Vi smetter ut av buret, inspiserer og har det travelt en stund. Nykommeren er også med og alle er egentlig mest av alt opptatt med sitt.

Jeg pusser pelsen min og viser hvor vennskapelig innstilt jeg er, mens Anders trykker seg litt flat mot bakken. Han forstår tydeligvis at jeg er lederen. Det er bra.

Sukkeranders er grei han altså, men vi tre holder oss nå mest for oss selv. Ser skeptisk bort på ham.

Jonas tramper en del og er ikke like tøff som meg, men han våger seg bort for å hilse.

Kokos tar seg også en tur bort.

Jeg hører at de prater om hvit pels.

Jonas har mye å tenke på stakkar. Han er nok den mest urolige av oss nå.

Jeg og Kokos tar det helt med ro og sier at gutta får ordne opp selv.

Sukkeranders flopper og ser ikke ut til å være spesielt engstelig han heller.

Jonas prøver å få support fra jentene sine.

Han får ikke mye assistanse og må snike seg bort til den avslappa typen på egen hånd. Han bare ligger helt rolig og lar Jonas snuse og prate tull.

Det blir spennende å se om Jonas er mer trygg på alt nå som vi snart skal ned i kjelleren igjen. Sekretæren ser for seg at vi skal holde på med dette noen dager til.

Anders har en avslappa stil og jeg vet at sekretæren virkelig håper dette skal fungere. Jeg vurderer å være grei.

Hilsen Mandel

Fire kaniner

Hei Kaninbloggen!

Har Kokos blitt klona?

Nå har det skjedd så mye rart her den siste tida, at det er på tide at dere får en liten oppsummering fra lederen i flokken.

To hvite

Da sekretæren vår sa at hun kunne ha Sukker i fosterhjem, var hun tydelig på at han kun skulle bli i to uker. Da skulle han til et annet fosterhjem hvor han kunne bo lenge, men når det er krise hender det at vi får gjester. Han skulle overhode ikke bo her mer enn to uker. Det kom ikke på tale. Det var faktisk ikke noe å diskutere.

Da fosterhjemskoordinatoren Celine lurte på om hun skulle hente ham som avtalt, ble hun likevel møtt av forundring…

Jeg så at hun ble fortvila og lei seg. Hun gikk rundt i huset, prata i telefonen og la planer. Jeg hadde jo tenkt mitt hele tiden og var ikke sjokkert. Dessuten heter han visst plutselig Anders.

Kokos og Anders

Celine kom likevel, henta oss alle og tok oss med til Felleskjøpet. Der ble vi trilla rundt på en skranglete vogn før vi kjørte hjem til henne for å introduseres på et nøytralt område. Dette er ganske smart og noe du kan lese mer om i innlegget vårt om kaninbonding.

Celine og fire kaniner på butikken

Mannen til Celine hadde satt opp en inngjerding til oss, og etter at sekretæren hadde vært inne og hilst på Tor Torshov og Nora åpnet de opp for oss.

Hei du, her var det godt høy.

Under tidligere introduksjoner har jeg vært ganske streng, såpass skal jeg innrømme, men nå er jeg en engel. Jeg vil bare snuse, spise, hvile og passe mine egne saker. Folka ble forbløffa og ganske så imponerte.

En hel gjeng av hvite

Alle tok det veldig greit egentlig, til og med sekretæren vår oppførte seg. Hun fikk både kaffe og kjeks og var ganske fornøyd.

To små rotter

Det var ingen som sloss. Sant å si var det nesten litt hyggelig. Vi har jo alltid pleid å være fire, men etter at vi mistet Even i høst har vi jo bare vært tre. Det har tatt noe tid før vi klarte å se videre, men så var han altså plutselig her. Sukker, eller Anders da.

Da vi kom hjem fikk Sukkeranders være på rommet sitt med sekretæren, så han er ikke sammen med oss her hjemme ennå. Folka har ikke tid til å overvåke situasjonen hele tiden nå, så vi tar det litt om litt. Det er nok lurt, for jeg kan ikke garantere for egen atferd når han plutselig skal tusle rundt i mitt rike.

Vi møttes i dag også, men det skal jeg fortelle mer om i morgen.

Hilsen Mandel Sjef.