Hei Kaninbloggen!
Som sjef i gruppa tar jeg hele denne nye situasjonen med inntrengeren helt med ro. Iallfall til han våger seg inn på stua! Da kan det tenkes at jeg må gi klar og tydelig beskjed til alle og enhver, men vi får se hvor lenge vi skal holde på med dette opplegget vi kjører nå.
Sekretæren putter oss i reiseburet og trasker litt rundt i hagen, før hun går inn døra nede og sniker seg inn på vaskerommet. Så lenge hun går inn en annen dør tror hun at vi ikke vet at vi er i huset vårt.
Vi vet selvfølgelig at vi er hjemme. Det er likevel et nøytralt nok sted for oss, siden det ikke er vi som holder på med klesvasken til vanlig. Hun har ordna fint i stand til oss der nede, med dokasse og tepper og gjerder så vi ikke skal løpe under badekar og bak vaskemaskiner.
Vi smetter ut av buret, inspiserer og har det travelt en stund. Nykommeren er også med og alle er egentlig mest av alt opptatt med sitt.
Jeg pusser pelsen min og viser hvor vennskapelig innstilt jeg er, mens Anders trykker seg litt flat mot bakken. Han forstår tydeligvis at jeg er lederen. Det er bra.
Sukkeranders er grei han altså, men vi tre holder oss nå mest for oss selv. Ser skeptisk bort på ham.
Jonas tramper en del og er ikke like tøff som meg, men han våger seg bort for å hilse.
Kokos tar seg også en tur bort.
Jeg hører at de prater om hvit pels.
Jonas har mye å tenke på stakkar. Han er nok den mest urolige av oss nå.
Jeg og Kokos tar det helt med ro og sier at gutta får ordne opp selv.
Sukkeranders flopper og ser ikke ut til å være spesielt engstelig han heller.
Jonas prøver å få support fra jentene sine.
Han får ikke mye assistanse og må snike seg bort til den avslappa typen på egen hånd. Han bare ligger helt rolig og lar Jonas snuse og prate tull.
Det blir spennende å se om Jonas er mer trygg på alt nå som vi snart skal ned i kjelleren igjen. Sekretæren ser for seg at vi skal holde på med dette noen dager til.
Anders har en avslappa stil og jeg vet at sekretæren virkelig håper dette skal fungere. Jeg vurderer å være grei.
Hilsen Mandel
