Hei Kaninbloggen!
I dag må jeg ta opp noe viktig med dere. Jeg tenker så mye på det at det av og til knirker i hodet og jeg vet at sekretæren har det på samme måte. De andre kaninene også. Til og med Jonas bryr seg, selv om jeg synes han er litt streng til tider. Det handler naturligvis om at man skulle hatt flere fosterhjem for kaniner i nød.
Vi som bor her i huset lever i sus og dus, men sånn har det ikke alltid vært. Vi har alle vært hjemløse, kanskje med unntak av sekretæren, og det kan jeg bare si at var helt skrekkelig skummelt. Jeg var kanskje den heldigste av oss, for jeg ble dumpet og gikk omkring i noen hager med gress, mens Mandel, Kokos og Jonas ble reddet inn fra gata i Oslo hvor de ikke hadde tilgang på noe særlig å spise.
Mer om våre historier senere, men kort fortalt overlevde vi og fikk en ny sjanse som følge av at vi ble reddet inn av noen snille folk som så oss og brydde seg. Vi havnet alle i fosterhjem i regi av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus før vi flyttet inn hos sekretæren. Mandel for 8 år siden, Kokos for 5 år siden, Jonas for 3 år siden og jeg for under et år siden.
Nå ønsker vi så veldig at flere kaniner skal få samme mulighet til et godt liv og til det trenger nå f.eks Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus flere fosterhjem. Kort fortalt er det et midlertidig hjem hvor sånne som oss kan komme til hektene, kastreres, leke, rehabiliteres og bli klare for adopsjon.
Jeg likte veldig godt å være i fosterhjem, for alvorlig talt var det ikke noe å skryte av å være hjemløs. Det eneste jeg kunne tenke på var å overleve og det blir ganske slitsomt i lengden. Det er mye bedre her, hvor jeg kan hvile når jeg vil, alltid spise og drikke, ha selskap og vite at jeg er trygg. Det siste fosterhjemmet ble også mitt adoptivhjem, men det er fordi jeg er uvanlig sjarmerende.
Det som er så vanskelig nå er at vi har veldig få ledige fosterhjem i Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus. Det er faktisk kaniner som står på venteliste for å få hjelp, og slik skal det jo ikke være. Selv om man vet om kaniner som er hjemløse eller lider av andre årsaker, får man ikke hjulpet uten midlertidig omsorg. Dyrebeskyttelsen må si at det dessverre er kø for å få hjelp og det er hjerteskjærende. Det står ikke på økonomi og vilje, men fosterhjem som kan ha en liten tass en stund.
Når du er fosterhjem for sånne som meg kan du virkelig gjøre en forskjell. Du redder jo liv og sekretæren sier det er en fantastisk følelse å se forkomne dyr kvikne til og få det godt, vite at man hjelper noen videre i livet og at de ikke hadde hatt en sjanse uten sånne som deg. For så viktig er det faktisk!
Når du er fosterhjem for Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus må du kunne ta tilstrekkelig var på oss, gi oss mat og vann selvfølgelig, men også muligheten til å bevege oss og utfolde oss. Noen av oss kommer kanskje med et behov for rehabilitering og da er det spesielt viktig at vi kan trene ved å gå omkring. Noen av oss kan ha behov for oppfølging hos veterinær og da er det flott om du kan få oss dit. Dyrebeskyttelsen betaler naturligvis både det og andre utgifter til vårt livsopphold.
Det er også veldig viktig at de som er fosterforeldre tar bilder av og sender litt informasjon om kaninen, slik at Dyrebeskyttelsen kan annonsere for dyrene og finne nye hjem til dem. Det er fostermora til Gaupe flink til, så sekretæren vår vet at han er en trygg, sosial, kosete, utforskende og gøyal fyr. Det vet hun jo litt om uansett, siden han bodde her i akutthjem en helg. Ikke sammen med oss naturligvis, men selv om sekretæren forsøkte å late som ingenting visste vi jo at han var her.
Til og med Melis var hjemløs og bodde i fosterhjem før hun kom til sekretæren vår. Det er jo veldig lenge siden nå og fikk dessverre aldri møtt henne, men hun ble jo minst 14 år og ganske berømt. Snakk om å nå langt som kanin! Fra å bli dumpet i en rundkjøring i Oslo til å havne på forsiden av en internasjonal bok.
Vil du være fosterhjem eller adoptere en som meg?
Ta kontakt på smadyr@dooa.no
Hilsen Sukkeranders