Fosterhjem for kanin

Hei Kaninbloggen!

I dag må jeg ta opp noe viktig med dere. Jeg tenker så mye på det at det av og til knirker i hodet og jeg vet at sekretæren har det på samme måte. De andre kaninene også. Til og med Jonas bryr seg, selv om jeg synes han er litt streng til tider. Det handler naturligvis om at man skulle hatt flere fosterhjem for kaniner i nød.

Vi som bor her i huset lever i sus og dus, men sånn har det ikke alltid vært. Vi har alle vært hjemløse, kanskje med unntak av sekretæren, og det kan jeg bare si at var helt skrekkelig skummelt. Jeg var kanskje den heldigste av oss, for jeg ble dumpet og gikk omkring i noen hager med gress, mens Mandel, Kokos og Jonas ble reddet inn fra gata i Oslo hvor de ikke hadde tilgang på noe særlig å spise.

Mer om våre historier senere, men kort fortalt overlevde vi og fikk en ny sjanse som følge av at vi ble reddet inn av noen snille folk som så oss og brydde seg. Vi havnet alle i fosterhjem i regi av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus før vi flyttet inn hos sekretæren. Mandel for 8 år siden, Kokos for 5 år siden, Jonas for 3 år siden og jeg for under et år siden.

Nå ønsker vi så veldig at flere kaniner skal få samme mulighet til et godt liv og til det trenger nå f.eks Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus flere fosterhjem. Kort fortalt er det et midlertidig hjem hvor sånne som oss kan komme til hektene, kastreres, leke, rehabiliteres og bli klare for adopsjon.

Jeg kom egentlig hit for å være her i fosterhjem i to uker. Sånn gikk det jo ikke….

Jeg likte veldig godt å være i fosterhjem, for alvorlig talt var det ikke noe å skryte av å være hjemløs. Det eneste jeg kunne tenke på var å overleve og det blir ganske slitsomt i lengden. Det er mye bedre her, hvor jeg kan hvile når jeg vil, alltid spise og drikke, ha selskap og vite at jeg er trygg. Det siste fosterhjemmet ble også mitt adoptivhjem, men det er fordi jeg er uvanlig sjarmerende.

Gaupe trenger både ny fosterfamilie og et adoptivhjem. Han er nylig kastrert og snart klar for omplassering. smadyr@dooa.no

Det som er så vanskelig nå er at vi har veldig få ledige fosterhjem i Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus. Det er faktisk kaniner som står på venteliste for å få hjelp, og slik skal det jo ikke være. Selv om man vet om kaniner som er hjemløse eller lider av andre årsaker, får man ikke hjulpet uten midlertidig omsorg. Dyrebeskyttelsen må si at det dessverre er kø for å få hjelp og det er hjerteskjærende. Det står ikke på økonomi og vilje, men fosterhjem som kan ha en liten tass en stund.

Mandel, noen få uker, spiste noe tørt og grønt mellom brosteinene og søkte ly under biler i to-tre døgn.

Når du er fosterhjem for sånne som meg kan du virkelig gjøre en forskjell. Du redder jo liv og sekretæren sier det er en fantastisk følelse å se forkomne dyr kvikne til og få det godt, vite at man hjelper noen videre i livet og at de ikke hadde hatt en sjanse uten sånne som deg. For så viktig er det faktisk!

Aktiv Gaupe

Når du er fosterhjem for Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus må du kunne ta tilstrekkelig var på oss, gi oss mat og vann selvfølgelig, men også muligheten til å bevege oss og utfolde oss. Noen av oss kommer kanskje med et behov for rehabilitering og da er det spesielt viktig at vi kan trene ved å gå omkring. Noen av oss kan ha behov for oppfølging hos veterinær og da er det flott om du kan få oss dit. Dyrebeskyttelsen betaler naturligvis både det og andre utgifter til vårt livsopphold.

Det er også veldig viktig at de som er fosterforeldre tar bilder av og sender litt informasjon om kaninen, slik at Dyrebeskyttelsen kan annonsere for dyrene og finne nye hjem til dem. Det er fostermora til Gaupe flink til, så sekretæren vår vet at han er en trygg, sosial, kosete, utforskende og gøyal fyr. Det vet hun jo litt om uansett, siden han bodde her i akutthjem en helg. Ikke sammen med oss naturligvis, men selv om sekretæren forsøkte å late som ingenting visste vi jo at han var her.

Melis og den engelske boka vår

Til og med Melis var hjemløs og bodde i fosterhjem før hun kom til sekretæren vår. Det er jo veldig lenge siden nå og fikk dessverre aldri møtt henne, men hun ble jo minst 14 år og ganske berømt. Snakk om å nå langt som kanin! Fra å bli dumpet i en rundkjøring i Oslo til å havne på forsiden av en internasjonal bok.

Vil du være fosterhjem eller adoptere en som meg?

Ta kontakt på smadyr@dooa.no

Hilsen Sukkeranders

Hei hei

Da jeg var hjemløs

Hei kaninbloggen! For snart 8 år siden ble jeg født og da det var gått et par måneder ble jeg satt igjen ute på gata i Oslo. Jeg forstod ingenting og var virkelig livredd, søkte ly under en bil og hadde lite å spise og ikke noe å drikke. Det eneste jeg kunne forsyne meg av var gresstuster som vokste opp mellom noe brostein. Heldigvis var det noen som så meg og la ut salatblader, men de fikk ikke tak i meg. Jeg smatt omkring og var like vanskelig å fange som en flue.

Dette bildet fikk Mamma tilsendt av de som observerte meg

Etter noen dager fikk de tak i Mamma gjennom Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, og hun fikk med seg et par andre frivillige og dro ut med kompostgjerder for å omringe bilen min.

Denne bilen skulle iallfall ikke komme seg unna!

Man skulle tro det var en enkel sak å redde meg når bilen var omringet, men jeg var lur og hoppet opp i et motorrom. Jeg skulle ikke la meg fange!

Det er faktisk ganske vanskelig å få tak i kaniner, men det kan være en god ide å omringe oss med kompostgjerder, slik at vi ikke stikker av i panikk når du skal ta tak i oss. Hopper man opp i motorrommet tar det litt mer tid, men da gjelder det å være tålmodig!

Mamma fikk til slutt tak i meg

Det er ganske utrolig at dette skjer igjen og igjen! Har ikke folk fått med seg at vi kaniner og andre dyr ikke kan og skal etterlates og dumpes på denne måten? Er ikke folk glade i dyrene sine? Hva galt hadde jeg gjort?

Kjempesliten, sulten og tørst i reiseburet.

Jeg var alldeles utmattet! Det hadde vært kjempeskummelt å være alene ute i gata og alt var livsfarlig. Det gikk frekke og nysgjerrige katter omkring på natta, travle folk på dagen, skjulestedene mine kjørte plutselig videre og jeg var helt alene.

Heldigvis fikk Mamma tak i meg og tok meg med hjem på kjøkkenasyl. Det var ingen som skulle spise meg og jeg forstod raskt at jeg var trygg.

Minimandel

Jeg var så sliten og utsultet på kontakt at jeg bare ville ligge i fanget til Mamma en stund. Og ja, jeg hadde allerede bestemt meg for å adoptere henne, for der ville jeg bo!

Jeg fortsatte faktisk å hoppe opp i senga hennes et par måneder, når Harald oppførte seg som en moskus og jagde meg omkring på natten. Det ga han seg jo med etter hvert, men jeg har alltid vært Mammas kosekanin.

Vi forsøkte å sjarmere hverandre

Vi er fire kaniner i husstanden og alle er tidligere hjemløse. Av og til har vi en og annen stakkar i fosterhjem også, men de må være på et eget rom. (Sukkerandes har kanskje en kommentar der)

Jeg vet også at Mamma og mange andre engasjerte og flinke dyrevenner står på for å hjelpe kaniner og andre små som noen er kjipe mot. I år er det ekstra ille og Dyrebeskyttelsens ulike lokalavdelinger og andre hjelpeorganisasjone trenger flere fosterhjem nå i en svært krevende tid.

Etterhvert skal også dyrene finne gode hjem, akkurat som da jeg adopterte Mamma.

Safir Stovner er en av de mange dyra som har blitt dumpet nå i sommer. Hun er også en knøtt og svært sjarmerende.

Safir

I går var Mamma var på besøk hos folka som reddet henne inn og den lille kaninen har tatt over badet. Om noen dager skal hun visst videre til et mer varig fosterhjem, men sånn er det mange ganger, man må bare passe på oss der man kan for en periode.

Jeg hadde gitt klar beskjed om at kaninen ikke skulle bli med hjem til oss. Som sjef har jeg nok å holde orden på for tida, men heldigvis har lille Safir det veldig godt der hun er. Hun er sosial, tøff, glad og endelig trygg. Nå skal hun også få et godt liv!

Jeg fikk en ny sjanse. Det er jeg så glad for. Og se, jeg ble forssidekanin!

Det samme ble Melis. Hun ble funnet i en rundkjøring i Oslo, men ble coverkanin på Rabbit behaviour, health and care! (den engelske utgaven av Den store kaninboka)

Ta vare på dyra!

Hilsen Mandel

Hjemløs kanin ble reddet inn

Hei kaninbloggen!

Alle vi i huset er tidligere hjemløse, eller kanskje ikke Mamma da, er ikke helt sikker, men vi ble iallfall observert, meldt fra om og reddet og hjulpet av Dyrebeskyttelsen. Selv ble jeg satt igjen ute på gata etter jul og frøs, var sulten og veldig redd. Jeg var bare en liten unge og sånn er det med Safir Stovner også, som ble fanget inn i går kveld.

Safir Stovner ble observert i en hage en ukes tid. Heldigvis kom en av de frivillige i Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus og fanget henne i går.

Safir i trygge hender

Celine har to kaniner i huset selv, men Safir fikk en hybel på badet. Dokasse, tepper, pappeske å gjemme seg i, tunnel og selvfølgelig godt høy og vann.

Safir var sliten og sovna godt

Jeg snakker av erfaring og kan si at det er veldig skummelt og slitsomt å bli dumpa. Selv var jeg livredd og kan tenke meg at Safir også var det. Hun hadde heldigvis tilgang på gress i hagen hun gikk i, men det tar på å alltid være på vakt, være alene hele tiden og passe på for alt som er farlig, og det er nesten alt!

Stresslort

Safir har spist en del høy, men kun lagt fra seg to små lort hele natta. Det ser ut som typiske stresslort. Da blir de gjerne både mørkere, mindre og litt rare. Som regel går det seg til når kaninene får ro, blir trygge og får litt skikkelig fiber i magen, men Safir dro uansett på en helsesjekk hos veterinær i dag. Og vet dere, hun veier enda mindre enn jeg gjorde da jeg ble fanget inn. Jeg veide 900 gram og var jo ikke spesielt diger, men Safir er bare 850 gram. Det er ikke stort.

Safir Stovner hos veterinær

Jeg tipper Safir blir glad for å komme tilbake til baderommet sitt igjen nå. Der vet hun nok at hun er trygg, så får hun forhåpentligvis et fosterhjem eller kanskje til og med adoptivhjem snart.

Tenk så godt at vi har personer som bidrar og hjelper andre. Vil du også hjelpe sier du? Ta kontakt med DOOA eller andre lokalavdelinger eller organisasjoner der du bor.

Hilsen Jonas

Dette er meg

Kaninunger i Dyrebeskyttelsen

Hei kaninbloggen

I dag er det Mandeldag og tittelen er en luretittel. Dyrebeskyttelsen lager selvfølgelig ikke kaninunger, men av og til er det likevel noen til adopsjon. Jeg var en sånn en selv. Noen forlot meg på Alexander Kiellandsplass i Oslo da jeg var 8 uker, men heldigvis kom Mamma og to venner og reddet meg. Det er snart 8 år siden og nå er jeg sjef i husstanden.

Noen kvittet seg med Noor og Noomi også. De var 8 uker og kunne naturligvis ikke ta vare på seg selv. Hva er det folk tenker på?

Heldigvis bor de nå i et fosterhjem og Mamma besøkte dem i dag.

De har bodd hos fosterfar i to uker og sjarmerer ham hver eneste dag. Han var på besøk hos oss i dag også og så helt forhekset ut når han skulle prate om dem. Jeg har kjent ham siden jeg var liten og ga ham tillatelse til å kose med meg likevel.

Mamma ble også begeistret for dem, men det skal ærlig talt ikke mye til. Hun får stjerner i øynene av et ekorn i hagen, og hva annet gjør han enn å sprette omkring, mase etter nøtter og ha buskete hale?

Noor

Noomi

Noor og Noomi er to trygge og glade søstre. De er kontaktssøkende og fornøyde, kommer og snuser og lar seg både hilse på og koses litt med. De er også fungerende støvkluter og drar med seg det de finner med den lange pelsen sin, så den tror jeg Mamma ville klippet litt, men hun friserer jo alle som kommer innom.

Kanskje hun egentlig burde vært frisør?

Fosterfar har laget en fin inngjerding til jentene og har god underholdning når de spretter omkring og flopper rundt sin egen akse. Det er helt tydelig at de koser seg.

Søstrene er ikke kastrerte ennå, men kan gjerne flytte til et godt adoptivhjem allerede nå, da med avtale om at Dyrebeskyttelsen dekker kastrering og helsesjekk som normalt når tiden er inne. Ta kontakt med Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus om du vil vite mer om Noor og Noomi eller kanskje noen av de mange andre kaninene som leter etter nye hjem.

Kanininngjerdingen

Jeg tror nok Mamma vil besøke dem igjen.

Hilsen Mandel