Hei kaninbloggen! For snart 8 år siden ble jeg født og da det var gått et par måneder ble jeg satt igjen ute på gata i Oslo. Jeg forstod ingenting og var virkelig livredd, søkte ly under en bil og hadde lite å spise og ikke noe å drikke. Det eneste jeg kunne forsyne meg av var gresstuster som vokste opp mellom noe brostein. Heldigvis var det noen som så meg og la ut salatblader, men de fikk ikke tak i meg. Jeg smatt omkring og var like vanskelig å fange som en flue.
Dette bildet fikk Mamma tilsendt av de som observerte meg
Etter noen dager fikk de tak i Mamma gjennom Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, og hun fikk med seg et par andre frivillige og dro ut med kompostgjerder for å omringe bilen min.
Denne bilen skulle iallfall ikke komme seg unna!
Man skulle tro det var en enkel sak å redde meg når bilen var omringet, men jeg var lur og hoppet opp i et motorrom. Jeg skulle ikke la meg fange!
Det er faktisk ganske vanskelig å få tak i kaniner, men det kan være en god ide å omringe oss med kompostgjerder, slik at vi ikke stikker av i panikk når du skal ta tak i oss. Hopper man opp i motorrommet tar det litt mer tid, men da gjelder det å være tålmodig!
Mamma fikk til slutt tak i meg
Det er ganske utrolig at dette skjer igjen og igjen! Har ikke folk fått med seg at vi kaniner og andre dyr ikke kan og skal etterlates og dumpes på denne måten? Er ikke folk glade i dyrene sine? Hva galt hadde jeg gjort?
Kjempesliten, sulten og tørst i reiseburet.
Jeg var alldeles utmattet! Det hadde vært kjempeskummelt å være alene ute i gata og alt var livsfarlig. Det gikk frekke og nysgjerrige katter omkring på natta, travle folk på dagen, skjulestedene mine kjørte plutselig videre og jeg var helt alene.
Heldigvis fikk Mamma tak i meg og tok meg med hjem på kjøkkenasyl. Det var ingen som skulle spise meg og jeg forstod raskt at jeg var trygg.
Minimandel
Jeg var så sliten og utsultet på kontakt at jeg bare ville ligge i fanget til Mamma en stund. Og ja, jeg hadde allerede bestemt meg for å adoptere henne, for der ville jeg bo!
Jeg fortsatte faktisk å hoppe opp i senga hennes et par måneder, når Harald oppførte seg som en moskus og jagde meg omkring på natten. Det ga han seg jo med etter hvert, men jeg har alltid vært Mammas kosekanin.
Vi forsøkte å sjarmere hverandre
Vi er fire kaniner i husstanden og alle er tidligere hjemløse. Av og til har vi en og annen stakkar i fosterhjem også, men de må være på et eget rom. (Sukkerandes har kanskje en kommentar der)
Jeg vet også at Mamma og mange andre engasjerte og flinke dyrevenner står på for å hjelpe kaniner og andre små som noen er kjipe mot. I år er det ekstra ille og Dyrebeskyttelsens ulike lokalavdelinger og andre hjelpeorganisasjone trenger flere fosterhjem nå i en svært krevende tid.
Etterhvert skal også dyrene finne gode hjem, akkurat som da jeg adopterte Mamma.
Safir Stovner er en av de mange dyra som har blitt dumpet nå i sommer. Hun er også en knøtt og svært sjarmerende.
Safir
I går var Mamma var på besøk hos folka som reddet henne inn og den lille kaninen har tatt over badet. Om noen dager skal hun visst videre til et mer varig fosterhjem, men sånn er det mange ganger, man må bare passe på oss der man kan for en periode.
Jeg hadde gitt klar beskjed om at kaninen ikke skulle bli med hjem til oss. Som sjef har jeg nok å holde orden på for tida, men heldigvis har lille Safir det veldig godt der hun er. Hun er sosial, tøff, glad og endelig trygg. Nå skal hun også få et godt liv!
Jeg fikk en ny sjanse. Det er jeg så glad for. Og se, jeg ble forssidekanin!
Det samme ble Melis. Hun ble funnet i en rundkjøring i Oslo, men ble coverkanin på Rabbit behaviour, health and care! (den engelske utgaven av Den store kaninboka)
Ta vare på dyra!
Hilsen Mandel
