Altså, det er ikke lett å være sint på inntrengeren her i huset. Jeg forsøker å være brysk og streng, vi er jo tross alt i en bondingsprosess, men Anders har en helt ny strategi. Han kjører full avslapning!
Anders sover
Han sovner faktisk! Mens Mandel, Kokos og jeg klamrer oss til hverandre og synes det er litt nifst å være på ukjente områder, flopper nykommeren og ser overhode ikke stressa ut.
En rumpe og to snuter under pianokrakken.
Siden sekretæren ble syk og ikke har hatt krefter til følge med så mye, driver vi med noe hun en gang kalte for metode 2. Det kan du lese mer om i innlegget om bonding.
Sukkeranders tar det med stoisk ro.
Jeg må innrømme at jeg har vært litt hissig mot ham. Jeg har gått til angrep flere ganger, men aldri gjort noe mer enn å rive av litt pels og skremme ham. Jeg vil sette den lille knerten på plass.
Til tross for dette blir han liggende når jeg sniker meg omkring.
Sukkeranders flopper her og flopper der.
Selv da Mandel kommer bort blir han liggende som en slapp reke.
Hun sier at Sukkeranders viser at han kommer med fred. At han ikke utgjør noen trussel.
Kokos er allerede veldig glad i ham. Det kan også tenkes hun synes han er stilig.
Jeg må si at all denne klaskingen og floppingen har noe for seg. Det er jo egentlig fint at han ikke sloss tilbake og tar igjen når jeg er skummel.
Faktisk er det så fint at jeg tar meg en hvil av og til jeg også.
Vi fortsetter vel å møtes sånn noen dager til og imens har vi løpende dialoger om hvordan vi skal forholde oss til situasjonen.
Hilsen Jonas
