Å leke med sin egen skygge

Leker med sin egen skygge

Hei dere. Kokos her!

Dere som følger Kaninbloggen vet at vi har besøk for tida. En gjest, et fosterbarn eller inntrenger, det avhenger av hvem du spør Han er uansett en skjønnhet og nesten prikk lik meg. En sjarmør altså, til tross for at han blå øyne og kun veier 1.38 kg.

Sukker har lyst til å være sammen med oss, det vet jeg. Det forstår jeg også, for vi er en artig gjeng og det er jo ikke noe stas å være helt utenfor. Det vil si, noen ganger synes han det gøy å være ute, men ikke bare med sin egen skygge. Jeg tenkte på det da jeg så dette bildet sekretæren vår tok av ham i dag.

Sukker stortrives uansett og fyker rundt og inspiserer alt mulig rart. Som dere ser har Mandel og Jonas mye å tenke på når de kommer ut etterpå. Selv bryr jeg meg ikke like mye om slikt og er mer opptatt av å se på snøen som smelter og høre på fuglene.

Heldigvis får Sukker mye oppmerksomhet fra sekretæren vår. Hun serverer til og med en og en pellets fra hånda og det gjør visst at han klatrer på henne og blir veldig oppsøkende.

Tror dere Sukker får venner med pels snart? Han ønsker seg det.

Hilsen Kokos

Kanin til omplassering

Hei kaninbloggen!

Jeg ser at fosterbarnet Sukker har gjesteblogget noen dager, men nå er det på tide at dere får høre fra en av oss fastboende også. Det er av og til andre dyr på noen rom her i huset og det er greit. Vi vet at mange har behov for midlertidig hjelp av og til, og både jeg, Mandel og Kokos har jo også blitt dumpet, reddet inn fra gata og bodd i fosterhjem før vi ble adopterte via Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

Uten en slik hjelp ville ingen av oss fått en ny sjanse, og det vil vi naturligvis at Sukker også skal få. Men han trenger ikke nødvendigvis bli boende her altså, selv om sekretæren vår er svært betatt. Han er visst en betagende fyr. Et henrivende vesen.

Her ser dere at vi inspiserer kaningården etter at det har vært en inntrenger og luftet seg.

Jeg og Kokos er nysgjerrige. Hva skal dette bety?

Mandel blir litt forbanna

Mandel ble faktisk skikkelig bøllete og sinna. Hun er jo sjefen vår og jeg ypper nesten aldri. Jeg vet jo at jeg får bank og oppfører meg derfor som regel ganske pent, men nå ble hun opptatt av å befeste sin posisjon som følge av inntrengeren. Hun gikk løs på meg, så jeg løp rundt og rundt med med en illsint Mandel i helene. Hun er jo nesten tre ganger så stor som meg, men jeg tar litt igjen også. Jeg er jo ingen pyse.

Kokos derimot, hun bare hopper opp i en lenestol når det er bråk og venter til det går over. Hun orker aldri å blande seg inn og er alltid like blid.

Og her ser dere Sukker da han var ute og koste seg. Han ligner jo veldig på Kokos, men har som dere ser blå øyne og er litt mindre.

Folka er veldig begeistra for gjesten og bruker mye tid inne på rommet hans. Jeg forstår at det er viktig, siden han tross alt er helt alene nå. Jeg håper han snart kan få seg et godt hjem med en egen kaninkompis.

Jeg og Mandel er venner igjen nå altså, men jeg tror ikke det er så lett å få en ny inn i gjengen vår nå.

Sekretæren og Sukker har blitt veldig nære venner

Her ser dere at Sukker leker og har det gøy i kaningården vår.

Jeg håper han får et virkelig godt hjem med en kaninkompis som kanskje ikke er like streng som Mandel. Jeg husker at hun forsøkte å myrde meg da jeg flytta inn også, men det gikk seg jo veldig fint til da. Kokos fikk også mye kjeft en stund, så Mandel er en hard nøtt av og til.

Hilsen Jonas

Sukker i kaningården

Hei igjen Kaninbloggen.

Jeg er litt ivrig og blogger visst to ganger i dag, men det skjedde noe helt uventet og alldeles fantastisk. Det viste seg at jeg har en egen verandadør!

Utenfor ligger kaningården til Mandel, Kokos og Jonas i all sin prakt. De løper ut og inn gjennom en annen verandadør, men siden de hadde siesta inne på stua ville fostermor at jeg skulle ta en befaring. Hun la ut et teppe i døra, slik at jeg skulle våge meg ut. Jeg satt der en liten stund og var ganske forbløffet. Dette var jo vidunderlig spennende, og etter noen få minutter snek jeg meg ut.

Et teppe ligger over en kasse, slik at jeg kommer meg lett ut og inn.

I starten gikk jeg ikke langt vekk fra døra mi. Som kanin er det viktig for meg å alltid vite hvor jeg skal løpe for å komme i sikkerhet, så jeg smatt ut og inn noen ganger for å vite at jeg hadde kontroll og at jeg fremdeles hadde tilgang på gjesterommet.

Visste du at villkaniner også alltid holder seg i nærheten av sine huler? De er jo lynkjappe, men klarer ikke å løpe så lenge om gangen. Om det kommer en skummel rev eller slakter er det derfor viktig å vite hvor man skal komme seg i dekning. Dette holder altså vi tamkaniner på med også, så husk det og la oss alltid ha tilgang på skjulesteder.

Etter å ha funnet ut av verandadøra ikke forsvant vågde jeg meg ut i kaninbeddet. Å, så morsomt det var der!

Jeg er jo her i fosterhjem og ble faktisk fanget inn av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus etter å ha blitt overlatt til meg selv ute. Jeg har ikke vært ute siden den dagen jeg ble reddet, men det var veldig gøy å komme ut en tur nå i vårsola.

Nå koser jeg meg inne med fostermor og håper vi skal ut og leke i morgen også.

Hilsen Sukker

Klippe kanin

Hei sveis!

Jeg likte så godt å være gjesteblogger at jeg tok over Kaninbloggen i dag også. Jeg har tross alt en del å formidle og i dag er jeg pelsblogger. Fostermor er nemlig svært opptatt av pelstrender og pleier å frisere kaninene med lang pels. Jeg var intet unntak og fikk meg en stuss ved ankomst.

-Da kommer du til å se så mye bedre, sa hun.

Jeg må si jeg ble overrasket over hvor godt syn jeg hadde. Plutselig så jeg til alle kanter, slik som kaniner faktisk skal gjøre. Det var også utrolig deilig å bli kvitt det lange skjørtet mitt, som fort har blitt tuggete og irriterende å stelle. Jeg var litt nervøs for om jeg ville kle den nye sveisen, men jeg er naturligvis enda søtere.

Her kan dere se meg før og etter.

Noen vil kanskje si at fostermor umulig kan være utdannet frisør. Det er sant, men selv om det ikke alltid blir jevnt er hun stø med saksa og jeg var trygg. Det er tross alt det viktigste.

Den fastboende Kokos blir visst barbert når det er som varmest på sommeren, men får også en stuss rundt hode og rumpe av og til. Vi har visst den samme pelstypen og ser egentlig ganske like ut. Her er Kokos med sommersveisen 2021.

Vi ser ganske like ut altså, men det er jo helt tilfeldig. Det samme gjelder navnene våre. Kokos og Sukker. Mandel bor her også, og før var det Melis som var sjef.

Her ser dere meg igjen. Før og etter frisørtimen med papirsaksa.

Ellers kan jeg si at det er helt topp å være her. Jeg vil jo helst ut til de andre tre kaninene Kokos, Mandel og Jonas, men fostermor er grei og er mye på rommene mine sammen med meg. Hun åpner også tilgangen til sofaen når hun er her i våken tilstand, så i dag lekte jeg i den sammenrullede dyna hennes.

Vi har det fint sammen!

Jeg håper jeg får meg et like godt hjem hvor jeg kan bo på permanent basis og gleder meg til å få en kaninkompis.

Hilsen Sukker, fosterkanin i Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.