Hei igjen Kaninbloggen.
Jeg er litt ivrig og blogger visst to ganger i dag, men det skjedde noe helt uventet og alldeles fantastisk. Det viste seg at jeg har en egen verandadør!
Utenfor ligger kaningården til Mandel, Kokos og Jonas i all sin prakt. De løper ut og inn gjennom en annen verandadør, men siden de hadde siesta inne på stua ville fostermor at jeg skulle ta en befaring. Hun la ut et teppe i døra, slik at jeg skulle våge meg ut. Jeg satt der en liten stund og var ganske forbløffet. Dette var jo vidunderlig spennende, og etter noen få minutter snek jeg meg ut.
I starten gikk jeg ikke langt vekk fra døra mi. Som kanin er det viktig for meg å alltid vite hvor jeg skal løpe for å komme i sikkerhet, så jeg smatt ut og inn noen ganger for å vite at jeg hadde kontroll og at jeg fremdeles hadde tilgang på gjesterommet.
Visste du at villkaniner også alltid holder seg i nærheten av sine huler? De er jo lynkjappe, men klarer ikke å løpe så lenge om gangen. Om det kommer en skummel rev eller slakter er det derfor viktig å vite hvor man skal komme seg i dekning. Dette holder altså vi tamkaniner på med også, så husk det og la oss alltid ha tilgang på skjulesteder.
Etter å ha funnet ut av verandadøra ikke forsvant vågde jeg meg ut i kaninbeddet. Å, så morsomt det var der!
Jeg er jo her i fosterhjem og ble faktisk fanget inn av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus etter å ha blitt overlatt til meg selv ute. Jeg har ikke vært ute siden den dagen jeg ble reddet, men det var veldig gøy å komme ut en tur nå i vårsola.
Nå koser jeg meg inne med fostermor og håper vi skal ut og leke i morgen også.
Hilsen Sukker