Det er ikke alle som er like heldige som meg. Jeg har bodd med Even helt siden jeg ble reddet inn som liten kaninunge for 7 år siden. Da fikk jeg flytte inn til Melis, Harald og Even og jeg følte meg som verdens gladeste kanin. De siste årene var det Even, meg, Kokos og Jonas, og til og med en papegøye bodde hos oss noen år. Even har uansett passet på meg og alle de andre i gjengen, vært en klok og omsorgsfull leder og en oppmerksomhetssyk tullebukk. Nå er det jeg som er den eldste i flokken og kaninen med det daglige ansvaret.
Even hadde tiårsdag i kaninbeddet i sommer og var rask og frisk helt til de siste ukene. Han sa ikke stort, men jeg merket det på ham. Han spiste godt til det siste, men begynte å sitte mer i ro. Når han gikk hadde han en mer slepende gange, men jumpet fremdeles rundt for å tigge ved sofaen, selv om han ikke klarte å hoppe opp i den mer.
Mamma tok ham naturligvis med til fastlegen. Det er det man må gjøre når noe er galt eller man ikke føler seg helt i form, og på klinikken tok de blodprøver, røntgen og undersøkte ham godt. Det viste seg at Even hadde et kraftig utbrudd av E cuniculi og han fikk derfor en kur som kunne hjelpe. Hver dag drakk han medisinen fra sprøyta Mamma ga ham, men han ble ikke bedre. Kanskje det var fordi han tross alt var en gammel mann, det vet vi ikke. Selv om han var i godt humør og både tøyset og sjarmerte som normalt, så vi at han ble dårligere.
På filmen over her kan du se hvor glad han var tidligere i sommer. Det er godt å tenke på nå.
Mamma så hvor det gikk, og i samråd med fastlegen valgte de å avslutte kuren og livet til Even før det ble for ille. Han kunne fremdeles spise, kose og gå litt omkring, men det gikk fort nedover de siste dagene.
Alle kaninene var med på den siste turen. Vi satt med ham, stelte pelsen hans og gråt sammen. Even virket rolig og klar, trygg som alltid. Vi savner ham.
Hilsen Mandel.