Even

Da vi mistet Even

Det er ikke alle som er like heldige som meg. Jeg har bodd med Even helt siden jeg ble reddet inn som liten kaninunge for 7 år siden. Da fikk jeg flytte inn til Melis, Harald og Even og jeg følte meg som verdens gladeste kanin. De siste årene var det Even, meg, Kokos og Jonas, og til og med en papegøye bodde hos oss noen år. Even har uansett passet på meg og alle de andre i gjengen, vært en klok og omsorgsfull leder og en oppmerksomhetssyk tullebukk. Nå er det jeg som er den eldste i flokken og kaninen med det daglige ansvaret.

Jeg passet på Even helt til det siste.

Even hadde tiårsdag i kaninbeddet i sommer og var rask og frisk helt til de siste ukene. Han sa ikke stort, men jeg merket det på ham. Han spiste godt til det siste, men begynte å sitte mer i ro. Når han gikk hadde han en mer slepende gange, men jumpet fremdeles rundt for å tigge ved sofaen, selv om han ikke klarte å hoppe opp i den mer.

Mamma tok ham naturligvis med til fastlegen. Det er det man må gjøre når noe er galt eller man ikke føler seg helt i form, og på klinikken tok de blodprøver, røntgen og undersøkte ham godt. Det viste seg at Even hadde et kraftig utbrudd av E cuniculi og han fikk derfor en kur som kunne hjelpe. Hver dag drakk han medisinen fra sprøyta Mamma ga ham, men han ble ikke bedre. Kanskje det var fordi han tross alt var en gammel mann, det vet vi ikke. Selv om han var i godt humør og både tøyset og sjarmerte som normalt, så vi at han ble dårligere.

På filmen over her kan du se hvor glad han var tidligere i sommer. Det er godt å tenke på nå.

Solte seg og hadde livsglede til det siste.

Mamma så hvor det gikk, og i samråd med fastlegen valgte de å avslutte kuren og livet til Even før det ble for ille. Han kunne fremdeles spise, kose og gå litt omkring, men det gikk fort nedover de siste dagene.

Alle kaninene var med på den siste turen. Vi satt med ham, stelte pelsen hans og gråt sammen. Even virket rolig og klar, trygg som alltid. Vi savner ham.

Hilsen Mandel.

Even under busken, en favorittplass i sommervarmen.

En trist gjeng samme kveld.

En pause fra siestaen

Hei dere. Av og til må man bare ta seg en pause, selv om det altså er midt i siestaen. Nå våkna jeg nettopp og fant ut at jeg skulle sjekke forholdene i kaninbeddet, så da løp jeg ut.

Det var visst flere som hadde siestapause og den første jeg møtte var Jonas.

-Hei, sa jeg.

-Hei, sa Jonas og snuste videre.

Kokos beitet ute på gresset. Siden man ikke skal prate med mat i munnen gikk jeg videre til Mandel, men jeg så at hun koste seg.

-Hei Mandel, sa jeg.

Hun kikket opp og så veldig travel ut.

-Jeg har et viktig prosjekt på gang, sa hun og fortsatte å grave.

Jeg fant ut at det var like greit å fortsette å sove og løp inn.

Det ble en kort pause, men det er akkurat det som er så fint. Ut og rundt og kikke og snuse, prate litt med de andre, tisse litt, spise et strå og gå tilbake for å drømme videre. Jeg håper dere har en like fin dag.

Hilsen Even

Svært mye gress!

Grønt og langt

Grønt og langt

Hei. Nå har vi kaniner hatt det svært travelt de siste dagene og ingen av oss har hatt tid til å blogge, men se hva vi får nå da! Ufattelig mengder med gress.

Folka var der i dag, og selv om vi foreløpig kun har sett bilder og fått lovord, er vi svært spente.

Jeg er ikke kun i sofaen altså. Jeg sitter også en del i denne stolen.

Jeg er ikke kun i sofaen altså. Jeg sitter også en del i denne stolen.

Kanskje jeg skal sitte i denne også?

Kanskje jeg skal sitte i denne også?

Langt gress hvor det snart blomstrer

Langt gress hvor det snart blomstrer

Her  i hagen vår bor det ekorn

Her i hagen vår bor det ekorn

Jeg har fremdeles ikke tid til å blogge så mye, men jeg ville veldig gjerne vise dere bildene av alt gresset og så prates vi en annen dag. Jeg håper alt er bra med dere, og husk å venne dere til gress på våren/sommeren. Ellers får dere kullsyre i magen og blir dårlige.

Hilsen Even

Ronja og røverne

Mandel og Even

Mandel og Even

Mandel er aldri langt unna og akkurat nå tigger hun etter kos. Er det noen kaniner som kjenner seg igjen der? Når noen pusser pelsen sin er det ofte en eller annen som legger hodet håpefullt ned og venter på en streifetunge. Typisk. Jeg gjør det samme.

To andre som ofte er limt sammen er Frodo og Polly.

For ti år siden var det noen som satt fra seg et bur i en park. I buret var det møkkete strø, larver og en kanin som het Frodo. Det var iallfall det venninna til Mamma kalte ham da hun ble adoptivmor, og siden har han levd livets glade dager som en del av hennes familie.

Etter at Frodo flytta inn tok det ikke lang tid før Frida kom også. Hun hadde blitt etterlatt på en togstasjon og gikk ute og frøs og sultet i et par uker før hun ble reddet.

De to kaninene var kjærester helt til Frida ble syk for to år siden. Frodo ble en sørgende enkemann og var virkelig trist. Han ville ikke spise og ble helt apatisk, men kviknet til med det samme Polly kom inn bildøra. De kjørte en tur og siden har de altså vært sammenklistra.

Det morsomme er at Polly egentlig heter Ronja. Det er iallfall det Mamma kalte henne da hun hentet den stusselige jenta hos Mattilsynet. Ronja var en del av en svær dyrevernssak med over hundre kaniner for tre år siden. Da var det full mobilisering i Dyrebeskyttelsen og vi hadde til og med ei lita jente som ligna på Melis på kjøkkenasyl noen dager. Hun ble hentet av Kaninhjelpen Bergen sammen med noen andre, så det var litt av en samarbeid for å klare dette altså.

Uansett, Ronja bodde i et fælt og lite fuglebur med barna sine. Hun hadde 9 små røvere.

Ronja og  røverne i  “fugleburet”.

Ronja og røverne i “fugleburet”.

Endelig i trygghet på Empet Storo Dyreklinikk

Endelig i trygghet på Empet Storo Dyreklinikk

Mamma og en røver

Mamma og en røver

Polly er altså Ronja, og det nye navnet fikk hun fordi hun bodde i et fuglebur. Røverne gikk det også godt med og alle fikk nye sjanser på grunn av Dyrebeskyttelsens innsats. Det er ganske fint å adoptere noen som trenger hjelp ikke sant?

I morgen skal forresten Kokos blogge om ti kaninunger. Pluss tre. Tretten kaninunger i morgen altså, så følg med!

Hilsen Even