Livets hareskole

Hei. Det er lenge siden noen har skrevet her på Kaninbloggen, men i dag skal jeg gjenoppta suksessen og være gjesteblogger. Mitt navn er Sukker og jeg er faktisk en ekte gjest også, så nå skal jeg fortelle litt om den første dagen min i fosterhjemmet.

Jeg er som dere vil se svært streetsmart. Jeg er ganske tøff og har overlevd barske forhold. Man kan si jeg har gått livets hareskole.

Uansett er det viktig at vi kaniner får hjelp av og til og da er det helt avgjørende å komme til et fosterhjem, slik jeg altså har gjort nå. Her virker det ganske ok, selv om jeg må sies å være lurere enn de folka som forsøkte å kaninsikre den nye sovesofaen.

Denne sofaen stikker ikke av!

Fostermor hadde virkelig forsøkt å gjøre den utilgjengelig for meg, siden hun ikke visste om jeg likte å markere, grave og bite i herligheten. Nå viser det seg at jeg til tross for at jeg har levd et røft liv og blitt overlatt til meg selv ute, er en sivilisert type. Jeg bruker dokassa og har nok med alle greinene og greiene jeg har fått.

Jeg inspiserer etter adkomst.

Fostermor ville la meg få litt fred og ro slik at jeg kunne utforske de to rommene jeg nå har fått til disposisjon. Det var mye å undersøke, men jeg tror hun ble ganske overrasket da hun kom inn til meg senere på kvelden.

-I alle dager, sa hun. Hvordan har du kommet deg dit?

Jeg sa ingenting. Ville jo ikke avsløre meg heller.

Hun klippet opp gjerdene og slapp meg frem. Jeg smilte uskyldig og hoppet opp i do for å spise litt høy mens fostermor sikret enda bedre. Hun tok faktisk gjerder rundt hele sofaen, slik at jeg ikke skulle kunne smyge meg inn på sidene. Gjerder på høykant foran sofaen i tilfelle jeg hoppet over også.

Hun visste ikke at jeg er smartere enn henne…

Fornøyd gikk hun på kjøkkenet, spiste litt mat og kom tilbake for å legge seg. Siden jeg er her alene vil hun nemlig sove på rommet sammen med meg, slik at jeg ikke skal være så ensom. Det er snilt gjort, så hun er jo ganske grei, men jeg hadde fremdeles gjemt meg.

-Hvor er du nå da? sa hun og lette etter meg. Jeg satt stille som en mus under sofaen igjen.

Hun har funnet ut av hvordan jeg smøg meg frem og tilbake nå, og kanskje jeg forteller det til dere en dag også. Jeg skal nemlig fortsette å gjesteblogge litt mens jeg er her. Om du blir sjarmert kan du ta kontakt for å høre om du får lov til å adoptere meg. Jeg omplasseres gjennom Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

Hilsen Sukker

Kaniner på vinteren

Hei kaninbloggen!

I natt hadde det skjedd noe rart. I går var bakken frossen, men i dag var den faktisk helt hvit. Det lå snø utover det hele. Det var både morsomt, spennende og kaldt og vi måtte grave for å sjekke at kaninbeddet og gresset fremdeles lå der det skulle. Det gjorde det heldigvis.

Vi bor jo inne og løper ut når Mamma åpner verandadøra på morgenen. Nå som det er vinter blir det ikke lange turen, men hun rekker å lufte godt ut. Når vi har løpt og inspisert ferdig springer vi inn igjen, og da får vi kvister og litt morgenpellets.

Her ser dere meg i borgen etter at jeg har spist og løpt fra meg. Jeg er heldigvis sjef og har tilgang til det beste til enhver tid.

Jeg og Kokos graver etter gull.

Her kan dere lese mer om kaniner på vinteren, og da særlig de som bor ute, ikke de som bor inne og bare er ute på vift av og til, som meg.

Hilsen Mandel

Sol og barfrost

God morgen kaninbloggen!

Hver dag mens vi har bodd her har vi løpt ut på morgenen. Når klokka nærmer seg maser vi litt og når Mamma åpner verandadøra piler vi avsted.

Helt til nå har jorda vært mild og myk, temperaturen har vært behagelig og vi har vært ute en god stund. Heldigvis kan vi løpe inn når vi ønsker det, for nå har det blitt kaldt. Bakken fryser! Selv sola klarer ikke å varme den opp.

Kokos setter seg som alltid i Mandelgropa.

Jeg trener og leker, spretter omkring som en tennisball og får brukt masse energi.

Mandel er sjefen i flokken og holder øye med nabokatta, skjærer og en og annen nabo som lager noe lyd. Det er mye å holde styr på når man har fått egen kaninhage.

Som sjef må hun holde orden på oss også. Av og til setter hun oss litt på plass, men det godtar vi og spretter bare videre.

Se så fin pels jeg har!

I morgen skal det visst kanskje være snø her. Følg med!

Hilsen Jonas

Kråka

Som Jonas fortalte i går bodde vi noen år sammen med en gammal sjørøver, eller kråke som vi kalte det. Det var faktisk en papegøye og en dag kom han bare tuslende innfor å bo sine siste tre år med kaniner. Han ble rundt femti år og fylte hvert sekund hos oss med begeistring og livsglede.

Ole Jacob og Even

Mamma holdt mye på med fuglen, som trengte stell, pleie, selskap og mer oppmerksomhet enn oss. Siden han var det eneste fjærkreet i husstanden tok vi oss godt av ham vi også.

Felles måltid

Kråka koste og sov på Mamma

Ole Jacob bodde hos oss fordi han ble reddet av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, og i dag besøkte Mamma en annen kråke som også er i fosterhjem. Han heter Børre og var visst en pratsom sjarmør.

Selfie av Børre og Mamma

Han er ung og naturligvis mye raskere, friskere og kvikkere enn hva Ole Jacob var. Han skal visst ikke bo hos oss, selv om vi er ganske kråkevante til kaniner å være. Alt til sin tid, sier Mamma, og fortalte også at Børre er så ung og kjekk at han nok finner et godt hjem selv om det ikke blir hos oss.

Fjær eller pels, det viktigste er uansett at alle har det fint.

Hilsen Kokos

Børre