Ny kanin i sofaen

Hei

Neida, det har ikke flyttet inn en ny kanin her, men etter at Even døde må jo noen besøke Mamma i sofaen av og til. Dere husker kanskje at Even stod og surfet eller holdt Evenshow i sofaen opptil flere ganger i døgnet?

Vi har nok ikke hatt oppvisning, men både Mandel og jeg har faktisk vært der i dag og det tror vi var populært. Vi er faktisk så sikre på at det falt i smak at vi satt oss til flere ganger.

Kokos har også tatt seg noen kjappe runder, men hun tror nok fremdeles at det kun er Even som får lov til å oppholde seg der.

-Kom igjen Kokos, sier jeg.

Hun vil nok snart sette seg der hun også.

Jeg inspiserer putene i sofaen

Under sofabordet ligger Lille Grå. Det var Evens plass, for det er jo det beste stedet i hele huset. Mandel fikk også sove der med ham, men etter at Even er borte vil hun ikke mer, og det er derfor Lille Grå la seg der.

-Om jeg ligger her tør kanskje de andre å ta tilbake plassen, tenkte han.

Det hadde han jo rett i, for akkurat nå sitter jeg her og slår av en prat med ham.

Det tar litt tid, men det blir alltid fint igjen.

Hilsen Jonas

Da vi mistet Even

Det er ikke alle som er like heldige som meg. Jeg har bodd med Even helt siden jeg ble reddet inn som liten kaninunge for 7 år siden. Da fikk jeg flytte inn til Melis, Harald og Even og jeg følte meg som verdens gladeste kanin. De siste årene var det Even, meg, Kokos og Jonas, og til og med en papegøye bodde hos oss noen år. Even har uansett passet på meg og alle de andre i gjengen, vært en klok og omsorgsfull leder og en oppmerksomhetssyk tullebukk. Nå er det jeg som er den eldste i flokken og kaninen med det daglige ansvaret.

Jeg passet på Even helt til det siste.

Even hadde tiårsdag i kaninbeddet i sommer og var rask og frisk helt til de siste ukene. Han sa ikke stort, men jeg merket det på ham. Han spiste godt til det siste, men begynte å sitte mer i ro. Når han gikk hadde han en mer slepende gange, men jumpet fremdeles rundt for å tigge ved sofaen, selv om han ikke klarte å hoppe opp i den mer.

Mamma tok ham naturligvis med til fastlegen. Det er det man må gjøre når noe er galt eller man ikke føler seg helt i form, og på klinikken tok de blodprøver, røntgen og undersøkte ham godt. Det viste seg at Even hadde et kraftig utbrudd av E cuniculi og han fikk derfor en kur som kunne hjelpe. Hver dag drakk han medisinen fra sprøyta Mamma ga ham, men han ble ikke bedre. Kanskje det var fordi han tross alt var en gammel mann, det vet vi ikke. Selv om han var i godt humør og både tøyset og sjarmerte som normalt, så vi at han ble dårligere.

På filmen over her kan du se hvor glad han var tidligere i sommer. Det er godt å tenke på nå.

Solte seg og hadde livsglede til det siste.

Mamma så hvor det gikk, og i samråd med fastlegen valgte de å avslutte kuren og livet til Even før det ble for ille. Han kunne fremdeles spise, kose og gå litt omkring, men det gikk fort nedover de siste dagene.

Alle kaninene var med på den siste turen. Vi satt med ham, stelte pelsen hans og gråt sammen. Even virket rolig og klar, trygg som alltid. Vi savner ham.

Hilsen Mandel.

Even under busken, en favorittplass i sommervarmen.

En trist gjeng samme kveld.

Karamell og Lakris til jul

Karamell og Lakris

Det er lenge siden sist, men som noen av dere vet har vi dessverre mistet lune og morsomme Even. Det var et stort tap, ikke bare for oss kaniner, men også for Mamma, som ikke har orket å hjelpe oss så mye med Kaninbloggen den siste tiden. Vi skal prøve å få henne til å legge ut et innlegg om den siste tiden til Even, men det får bli i morgen. I dag vil vi benytte anledningen til å forsøke å hjelpe to kompiser med å finne et nytt hjem til jul.

Mamma med Even og Harald

Karamell og Lakris er to kaninvenner som har fått hjelp av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus. De bor i fosterhjem, men må dessverre flytte derfra før 1 desember. Kanskje det er til deg?

Karamell og Lakris er noen sjarmerende røvere. De inspiserer handleposer for godis, tasser etter folka i huset og både leker og koser med dem. Ganske hyggelige typer altså, som begge er kastrerte, ID-merket og helsesjekket. Fiks ferdige kompiser hjem til advent.

Ta kontakt på smadyr@dooa.no, så kan Mamma eller en av de andre i Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus ta en prat med deg om kaninene og muligheten for adopsjon. Vi håper vi kan blogge om hvor fint de får det i sitt nye hjem.

Karamell og Lakris på teppet

Karamell

Lakris

Vi skal fortelle om Evens siste dager en annen dag, men her ser dere Lille Grå som forsøkte å trøste oss i dagene etter at lederen vår døde. Han fikk naturligvis også både eplekvist og pellets.

Vi håper det er bra med alle følgere og så skal vi blogge mye fremover. Livet går alltid videre.

Hilsen Lille Grå, Mandel, Jonas og Kokos

Pål Padde og Frøken Ekorn i kaninbeddet

-Hei Kokos, så du hvem som nettopp var her?

Jonas står ofte vakt og gir alltid beskjed om han oppdager noe.

-Frøken Ekorn var her igjen, sa han før jeg rakk å tenke på om vi hadde hatt besøk.

Even skvatt, trampa og løp inn på stua, mens Jonas og jeg ble stående og se. Frøken Ekorn hadde drukket av ekornvannet og nå kom Mamma ut for å prøve å ta bilder av den spretne halen. Dette ble det beste. Ser du noe ekorn?

Uansett, det er altså mye spennende som skjer her i villhagen og plutselig var Jonas på allerten igjen.

Det var selveste Pål Padde som tok seg en tur. Av og til kommer han gående over gresset, inn gjennom kompostgjerdet og ut på terrassen. Det er et paddetråkk over plattingen, så der har det nok gått padder i hundrevis av år. På enden snur han seg, sier adjø og smetter under for å forsyne seg av insekter.

Pål ligner på en dinosaur og Mamma er heldigvis en bedre paddefotograf enn ekornfotograf.

Stilig type.

Han trasker rundt i paddestil. Han hopper ikke, om dere skulle tro det, men spaserer elegant over verandaen.

Jeg håper jeg kan vise dere flere av de som bor i hagen vår en annen dag.

Hilsen Kokos