En gang for lenge siden var jeg veldig redd. Noen hadde sluppet meg ut på gata og plutselig var jeg helt alene. Det var ingen jeg kjente der, bare asfalt, biler og skumle lyder. Av og til gikk noen mennesker forbi. Jeg gjemte meg for dem, så det var ikke så mange som så meg. Kattene klarte jeg derimot ikke å skjule meg for, de får med seg alt. Siden det ikke var en eneste hule der, satt jeg satt stiv av skrekk under en bil.
På natta forsøkte byen å være stille og det gjorde meg enda reddere. Nattbusser, drosjer, fulle folk og grevlinger lusket omkring i Oslo når alle andre sov. Og der satt jeg og skalv av frykt i motorrommet på en Skoda.
Noen tok med seg gjerder og dro ut på redningsaksjon.
Denne bilen skulle ikke slippe unna!
Heldigvis var det noen som ringte Mamma og sa de hadde sett meg. Hun visste naturligvis ikke at det var meg, men tok med seg noen venninner og kompostgjerder og satte av sted. De ville redde meg, men siden jeg ikke var helt overbevist om det gjorde jeg det litt vanskelig for dem.
Kanskje de ville spise meg? Det kunne jo ikke jeg vite, så jeg hoppet opp i motorrommet igjen. Der satt jeg i mange timer. Folka forsøkte å være lure og gikk litt til og fra, lot som om de hadde gått og det ene og det andre, men til slutt ga jeg etter og kom ut.
Mandel og Mamma
Mamma tok tak i meg og jeg forstod jeg var trygg. Jeg var så utsultet at jeg kastet meg over høyet i reiseburet med det samme. Jeg fikk også en kopp med vann jeg drakk mye av, for ute på gata hadde det ikke vært noe servering i det hele tatt.
Vi kjørte hjem til Mamma hvor jeg satt i gang med å sjarmere med det samme. Jeg var visst på kjøkkenasyl, men forstod raskt at jeg kom til å få varig opphold.
Uimotståelig
Etter at jeg hadde kommet ut av reiseburet og drukket litt vann gikk jeg rett bort og ville ha kos og nærhet. Det hadde jeg savnet mens jeg var ute på gata.
Hei, kan jeg få bo her?
Etterhvert fikk jeg Melis, Harald og Even som venner, og nå er det Even, Kokos, Jonas og jeg som er kaninene her i huset. Det er snart 7 år siden noen forlot meg på gata. Jeg tenker fremdeles på det av og til og vet at det også er noe som skjer med andre kaniner. Jeg håper alle er like heldige som jeg var.
Hilsen Mandel
