Ikke legg kaniner på rygg. Tonisk immobilitet.

Det er mange som legger kaninene på rygg, enten i fanget eller i armkroken, og tenker at kaninen koser seg fordi den ligger stille. Selv om det kan se hyggelig ut for oss mennesker er det viktig å vite at det ikke oppfattes som kos for kaninen. Det mange mennesker tolker som at kaninen hviler, er snarere en opplevelse av stress og alvorlig trussel for dyret. Mange blir overrasket over å få vite at de ikke skal legge kaninen på rygg, for deres kanin har da virkelig kost seg på denne måten….  Eller har den egentlig det? Husk på at kaninen er en riktig god skuespiller. 

Melis er redd når hun ligger sånn som dette

Jeg vil fortelle mer inngående om tilstanden som kalles tonisk immobilitet senere i innlegget, men først vil jeg vise et bilde Melis. Som dere ser har jeg lagt henne på rygg i fanget mitt, men det er naturligvis kun for å illustrere tilstanden.

Melis koser seg ikke her, men ligger stille som følge av den hyponselignende tilstanden som er så viktig å kjenne til og unngå. Det kan kanskje se ut som om hun hviler, men hun er en stresset kanin. 

Bildet ble ikke særlig bra, for hun lå sånn kun i noen sekunder. Etterpå fikk hun basilikum for tort og svie. 

Tonisk immobilitet

“Kaniner kan gå inn i en tilstand hvor de nærmest ser hypnotiserte ut, enten når de legges på ryggen eller håndteres på annen måte. Mange har forvekslet dette med at kaninen slapper av når den ligger urørlig på rygg i fanget eller i armkroken. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Tonisk immobilitet er en tilstand enkelte byttedyr har tilegnet seg for å unnslippe fiender. Det er en forsvarsmekanisme kaniner tyr til når den ikke har andre muligheter til å slippe unna. Urørligheten, som er motivert av frykt, skal minimere skade ved angrep og øke muligheten til å slippe fri ved at rodyret forhåpentligvis mister interessen for det urørlige byttet. Kaninen spiller altså død for å redde livet.

Nylige studier har konkludert med at tilstanden er frykt- og stressrelatert. Fysiologiske målinger underbygger påstanden om at en slik håndtering kun bør gjøres i nødvendige situasjoner, som under kloklipp, om man har problemer med å gjøre dette på annen måte, eller enkelte undersøkelser hos veterinær.

Det er også vist at kaninene tyr til dette trikset når annet forsvar ikke har gjort nytten. Dette underbygger påstanden om at kaniner som sparker og er redde når de holdes, ikke skal holdes fast til sprellingen opphører. Kaninen kommer da, på samme måte, i en fryktrelatert tilstand hvor man ser fysiologiske målbare stressreaksjoner på herte, respirasjon, blodtrykk og nivå av stresshormoner i blodet.”

— Marit Emilie Buseth, Den store kaninboka, s.81

Harald har rullet over selv

Når kaniner ruller over på siden eller på ryggen av seg selv, som Harald gjør på bildet, er det naturligvis ikke snakk om Tonisk Immobilitet. Han kaster seg av og til på siden eller ruller rundt, men det er helt uten innblanding fra meg. Poenget er at man skal vite at man ikke skal legge kaniner på ryggen i armkroken eller på fanget og tro de koser seg. 

Om å klippe langhårede kaniner

Marit Emilie Buseth, Den store kaninboka

Jenny       Foto: Fat Fluff Rabbit Rescue, UK

Dette er Jenny den dagen hun ble levert inn til et hjelpesenter i England. I Jennys tilfelle var det åpenbart at hun hadde utfordringer med pelsen og trengte hjelp, mens det hos andre kan være mindre synlige problemer og skader knyttet til det å ha lang pels, noe vi vil se et eksempel på senere i artikkelen. Jeg vil vise hvordan kaniner både kan lide og hemmes av lang pels, og vise hvordan vi enkelt kan forhindre en slik unødvendig plage. 

Jeg hadde nettopp besøkt Fat Fluffs Rabbit Rescue, og fikk derfor tilsendt bildene og historien fra bestyreren med det samme de fikk inn den forsømte jenta. Den andre kaninen som illustrerer tematikken er Brage Bjølsen, en langhåra type som ble reddet av Dyrebeskyttelsen i Oslo.

Jenny hadde smertefulle sammenfiltringer av pels.   Foto: Fat Fluffs Rabbit Rescue

Kaniner med lang pels får ofte sammenfiltret pels med påfølgende sår og infisert hud. Dette er forbundet med sterk smerte, og ofte må kaniner som ikke har fått tilstrekkelig stell barberes.  Kaniner vil normalt holde pelsen ren og fin ved å stelle seg selv, mens langhårede kaniner er avhengig av å børstes ofte i tillegg til å friseres jevnlig for å ikke utvikle alvorlige lidelser. Man ser gjerne tendenser til sammenfiltring av pels ved urinrøret og anus, noe som gjør at kaninen ikke klarer å holde seg ren i bakparten. Dette kan igjen føre til sviende urinskolding, og sammen med infiserte sår som skjules av digre pelsklumper, er kaninen ekstra utsatt for fluelarveangrep.

Jenny skal barberes             Foto: Fat Fluffs Rabbit Rescue

Jenny hadde bodd ute i et bur.  Familien hennes tok dessverre ikke tatt godt vare på henne, og valgte til slutt å gi "problemet" videre. Det var jo ganske tydelig at kaninen hadde et problem, mens andre med et mer "normalt" utseende også kan ha usynlige lidelser og plager folk ikke er klar over. 

Brage Bjølsen på fanget mitt noen time etter redningsaksjonen.      Foto: Selfie

Et eksempel på sistnevnte er Brage Bjølsen. Han ble reddet inn fra gata i Oslo en kald januardag for noen år siden. Først da jeg holdt ham merket jeg hvor liten og tynn han var under all pelsen, men også de urovekkende mange klumpene han hadde på bakbeina, i nakken og ved rumpa. Det kjentes ut som om han hadde flere ekstra haler. Det stinket naturligvis av klumpene, som var fylt med pels, møkk og urin.

Folk som ser kaniner som Brage tror ofte de er friske. Pelsen ser jo fin ut, helt til du kjenner på den og undersøker kaninen skikkelig. Den tidligere nevnte sammenfiltringen av pels er et vanlig problem hos kaninraser med denne lange pelstypen. 

Brage Bjølsen spiste heldigvis godt den samme kvelden vi tok ham inn, men hadde åpenbart ubehag forbundet med pelstuggene. Vi kan tenke oss at den tynne huden ble strukket, eller at pelsklumpene lugget ham når han forsøkte å bevege seg og hoppe normalt. Når vi vet at den sarte huden også hadde sår og var infisert, skal det ikke mye fantasi til for å forstå at det var godt å få av pelsen dagen etter. Da hadde vi nemlig time på klinikken, i regi av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.

Store og svært smertefulle klumper i pelsen til Brage      Foto: Marit Emilie Buseth

Brage fikk en god klipp av kroppen og ble barbert der det var nødvendig. Han fikk også behandling for sår og betent hud. I tillegg fikk han en ny og kaninvennlig frisyre. Endelig kunne han se skikkelig, og vi oppdaget noen nysgjerrige øyne. 

Er det sånn det ser ut? Brage blir ivrig og nysgjerrig når kroppen kjennes bedre og han ser mer av verden.     Foto: Marit Emilie Buseth

Kaniner har store øyne som er plassert på hver sin side av hodet. Det er en tilpasning blant byttedyr hvis overlevelse er avhengig av å kunne følge med på rovdyr både på og under bakkeplan, samt i luften. Øynenes plassering gjør at kaninen ha utvidet synsfelt og skal være i stand til å se 360-graders vinkel. Dette synsfeltet ødelegger vi ved å avle frem lang pels, noe som følgelig kan føre til mer nervøse og utilpasse kaniner. Det er uansett forstyrrende og irriterende for et dyr som skal ha mulighet til å se til alle kanter, og jeg anbefaler av velferdsmessige årsaker frisering av alle langhårede kaniner. 

Klipp forsiktig rundt øynene og unngå værhårene. Få hjelp om nødvendig.   Foto: Marit Emilie Buseth

Lang pels gir også kaninen ekstra utfordringer knyttet til å takle varmen, i tillegg til å være ekstra utsatt for fordøyelsesplager i mage og tarm grunnet inntak av pels, som naturlig nok kan være høyere enn for normalhårede dyr.

Jenny blir kvitt noe av pelsen sin. Her måtte de være flere som passet på. Det var mange smertefulle klumper med pels og mye sår hud. Jeg kan love dere at det var en glad kanin som spratt omkring etterpå.

Både Jenny og Brage Bjølsen har gode liv i dag. Begge lever med gode venner, har store og fine boligområder og omsorgsfulle og flinke mennesker til å passe på seg. Se så godt det var for dem å få av noe av pelsen.

Er kanin et dyr som passer for barn?

Marit Emilie Buseth, Den store kaninboka

Lars og to venner med pels  Foto: G. Hovelsen

Mange tror at barn og kanin er en god kombinasjon. Jeg vil i denne artikkelen avlive noen myter om at kaninen er et enkelt dyr man gir til unger. Jeg vil se på atferd, helse, forventninger og ansvar, samt komme med noen praktiske tips, men først fortelle litt om hvilke kaniner man eventuelt bør velge og hvorfor.

Liten eller stor kanin?

Det er dessverre mange som fremdeles tror at det er de miste kanintypene man bør gi til barn. Dette er imidlertid feil og fører i de fleste tilfeller til frustrerte unger så vel som kaniner. Små raser som hermelin, dverghare, løvehode og ymse miniblandinger er i tillegg til å være ganske små også kjent for å være mer nervøse og følgelig mer hissig enn større kanintyper. Om det er små barn i huset bør man altså velge en stor kanin, da barn flest ønsker å ha en viss interaksjon med dyret. Et liten kanin som løper nervøst av sted blir fort glemt og ender dessverre ofte opp med å sitte i et bur. Barn vil også bli mer fristet til å bære og holde en liten kanin, noe kaninen som byttedyr naturlig vilmotsette seg.

 

Helse og håndtering

De fysisk skjøre kaninene kan lett få skader som følger av dårlig håndtering. De liker ikke å bli hold fast, så man bør unngå at barn bærer dem omkring. Dyrene vil gjerne gjøre motstand, sprelle eller bite som følge av de er utrygge eller har vondt, noe som resulterer i at barn kan miste dem i gulvet. Mange kaniner må slite med smerter etter slike episoder. Typiske fallskader er brudd i ribbein eller tannskader, noe som igjen kan lede til ytterligere fysiske og atferdsmessige problemer. De samme kaninene har også ofte stressrelaterte sykdommer som kan gi seg utslag i alvorlige mageproblemer. En nervøs kanin med smerter og ubehag vil ikke være en glad kanin.

 

Kroppsspråk og atferd

Mange synes det er vanskelig å forstå en kanin. Et forsiktig og stille kroppsspråk gjør at alle bør sette seg inn i artens språk og kommunikasjon for å ha forutsetninger til å gi kaninen et best mulig liv. Kaniner er subtile dyr, noe som gjør at det er ekstra uheldig at barn har ansvaret for å se til kaniner, da de stort sett ikke har forutsetninger for å bedømme sykdomstegn og generelt ubehag, og følgelig kan overse viktige detaljer. Når voksne som regel  synes dette er utfordrende er det enda vanskeligere for et barn å vite hva man skal se etter, særlig når de fleste barn dessverre har urealistiske forventinger tilhva enkanin faktisk er.

Et barn forventer gjerne at kaninen skal sitte på fanget for å kose, noe de færreste kaniner gjør frivillig. Dette leder igjen til at barnet maser på dyret, følger etter det, plukker det opp igjen og blir frustrert over det kjedelige dyret som ikke vil kose eller leke. Det er derfor viktig at den voksne overværer barnets omgang med kaninen, lærer barnet hvordan man bør behandlet en kanin og forhåpentligvis gir et grunnlag for et godt liv for alle.

Ragnhild har trygg og god interaksjon med Harald, Even og Melis. Hun sitter på gulvet med dem og lar dem komme og gå som de vil. Kaninene vet at de ikke blir løftet og er trygge. Ragnhild får klappe og prate litt med dem, men lar dem også gå når de ønsker det.  Foto: Tante Marit

 

Praktiske råd og god kontakt

For at kaniner og barn skal ha det fint sammen er det viktig å være klar over hva som skal til for å få en trygg kanin. Siden kaninen er et byttedyr er det viktig for den å ha kontroll over kroppen sin. Når kaninen opplever noe truende vil den nemlig forsøke å løpe for å komme i sikkerhet. Om man holder kaninen vil den kjenne at den ikke kan bevege seg og bli utrygg.

Et godt råd er derfor å la kaninen gå fritt omkring mens barnet sitter på gulvet. Pass alltid på å ha esker eller andre skjulested tilgjengelig. Når kaninen kommer bort for å snuse kan man håndmate den med pellets og urter eller stryke den forsiktig på hodet. Barnet bør sitte i ro og ikke løfte kaninen. Om kaninen ønsker å gå for å undersøke området bør den få lov til det. På denne måten vil kaninen lære seg at barnet ikke utgjør noen fare, og komme tilbake for flere urter og forsiktig klapp etterhvert.

Lars synes kaninene er kjempespennende. Han har et godt forhold til dyrene og vet at han ikke får løpe etter dem eller plukke dem opp. Kaninene er trygge og kommer bort for å snuse på den lille gutten. Når de vil løpe videre får de lov til det. Se den fine kaningården deres med eget kaninhus i bakgrunnen.   Foto: Grete Hovelsen

 

Barn og Ansvar

Barn lever ofte i øyeblikket. Det er lett å bli lei av rutiner, og mange kan plutselig “glemme” å gi kaninen fritid og selskap utenfor eventuelle bur, mange vil “glemme” å gi kaninen godt stell når de heller vil leke med venner og være ute på kveldene, og det er derfor viktig at de voksne i familien er sitt ansvar bevisst.

 La barnet hjelpe til med kaninen, men ikke insister på at det er barnets ansvar alene. Man kan ikke lære barn å bli ansvarlige ved kun å gi dem et dyr. Barnet vil lære av å se hva voksne gjør, ved å se at de respekterer og faktisk følger opp dyret. I perioder hvor barnet naturlig nok kan gå lei av rutinene, må man som voksen enten gjøre jobben selv eller sørge for at den unge faktisk overholder sine plikter.  De voksne har også det økonomiske ansvaret slik at barnet faktisk har mulighet til å gi sin kanin forsvarlig stell og pleie. Kastrering og veterinærhjelp dekkes sjelden av kommepengene til en 12-åring.

Husk også på at kaninens forventede levealder er 9-13 år ved forsvarlig stell. Om barnet da får en kanin som 12 åring vil kaninen trolig leve når ungdommen flytter hjemmefra, muligens til et sted og et liv hvor det ikke er mulig eller ønskelig å ta vare på kaninen. Det er derfor viktig å huske på at anskaffelse av en kanin er noe hele familien må ta på seg.

Marit Emilie

Aktive kaniner. Harald og Melis.                       Foto: Marit Emilie Buseth

Fra Den store kaninboka