Marit Emilie Buseth, Den store kaninboka
Lars og to venner med pels Foto: G. Hovelsen
Mange tror at barn og kanin er en god kombinasjon. Jeg vil i denne artikkelen avlive noen myter om at kaninen er et enkelt dyr man gir til unger. Jeg vil se på atferd, helse, forventninger og ansvar, samt komme med noen praktiske tips, men først fortelle litt om hvilke kaniner man eventuelt bør velge og hvorfor.
Liten eller stor kanin?
Det er dessverre mange som fremdeles tror at det er de miste kanintypene man bør gi til barn. Dette er imidlertid feil og fører i de fleste tilfeller til frustrerte unger så vel som kaniner. Små raser som hermelin, dverghare, løvehode og ymse miniblandinger er i tillegg til å være ganske små også kjent for å være mer nervøse og følgelig mer hissig enn større kanintyper. Om det er små barn i huset bør man altså velge en stor kanin, da barn flest ønsker å ha en viss interaksjon med dyret. Et liten kanin som løper nervøst av sted blir fort glemt og ender dessverre ofte opp med å sitte i et bur. Barn vil også bli mer fristet til å bære og holde en liten kanin, noe kaninen som byttedyr naturlig vilmotsette seg.
Helse og håndtering
De fysisk skjøre kaninene kan lett få skader som følger av dårlig håndtering. De liker ikke å bli hold fast, så man bør unngå at barn bærer dem omkring. Dyrene vil gjerne gjøre motstand, sprelle eller bite som følge av de er utrygge eller har vondt, noe som resulterer i at barn kan miste dem i gulvet. Mange kaniner må slite med smerter etter slike episoder. Typiske fallskader er brudd i ribbein eller tannskader, noe som igjen kan lede til ytterligere fysiske og atferdsmessige problemer. De samme kaninene har også ofte stressrelaterte sykdommer som kan gi seg utslag i alvorlige mageproblemer. En nervøs kanin med smerter og ubehag vil ikke være en glad kanin.
Kroppsspråk og atferd
Mange synes det er vanskelig å forstå en kanin. Et forsiktig og stille kroppsspråk gjør at alle bør sette seg inn i artens språk og kommunikasjon for å ha forutsetninger til å gi kaninen et best mulig liv. Kaniner er subtile dyr, noe som gjør at det er ekstra uheldig at barn har ansvaret for å se til kaniner, da de stort sett ikke har forutsetninger for å bedømme sykdomstegn og generelt ubehag, og følgelig kan overse viktige detaljer. Når voksne som regel synes dette er utfordrende er det enda vanskeligere for et barn å vite hva man skal se etter, særlig når de fleste barn dessverre har urealistiske forventinger tilhva enkanin faktisk er.
Et barn forventer gjerne at kaninen skal sitte på fanget for å kose, noe de færreste kaniner gjør frivillig. Dette leder igjen til at barnet maser på dyret, følger etter det, plukker det opp igjen og blir frustrert over det kjedelige dyret som ikke vil kose eller leke. Det er derfor viktig at den voksne overværer barnets omgang med kaninen, lærer barnet hvordan man bør behandlet en kanin og forhåpentligvis gir et grunnlag for et godt liv for alle.
Ragnhild har trygg og god interaksjon med Harald, Even og Melis. Hun sitter på gulvet med dem og lar dem komme og gå som de vil. Kaninene vet at de ikke blir løftet og er trygge. Ragnhild får klappe og prate litt med dem, men lar dem også gå når de ønsker det. Foto: Tante Marit
Praktiske råd og god kontakt
For at kaniner og barn skal ha det fint sammen er det viktig å være klar over hva som skal til for å få en trygg kanin. Siden kaninen er et byttedyr er det viktig for den å ha kontroll over kroppen sin. Når kaninen opplever noe truende vil den nemlig forsøke å løpe for å komme i sikkerhet. Om man holder kaninen vil den kjenne at den ikke kan bevege seg og bli utrygg.
Et godt råd er derfor å la kaninen gå fritt omkring mens barnet sitter på gulvet. Pass alltid på å ha esker eller andre skjulested tilgjengelig. Når kaninen kommer bort for å snuse kan man håndmate den med pellets og urter eller stryke den forsiktig på hodet. Barnet bør sitte i ro og ikke løfte kaninen. Om kaninen ønsker å gå for å undersøke området bør den få lov til det. På denne måten vil kaninen lære seg at barnet ikke utgjør noen fare, og komme tilbake for flere urter og forsiktig klapp etterhvert.
Lars synes kaninene er kjempespennende. Han har et godt forhold til dyrene og vet at han ikke får løpe etter dem eller plukke dem opp. Kaninene er trygge og kommer bort for å snuse på den lille gutten. Når de vil løpe videre får de lov til det. Se den fine kaningården deres med eget kaninhus i bakgrunnen. Foto: Grete Hovelsen
Barn og Ansvar
Barn lever ofte i øyeblikket. Det er lett å bli lei av rutiner, og mange kan plutselig “glemme” å gi kaninen fritid og selskap utenfor eventuelle bur, mange vil “glemme” å gi kaninen godt stell når de heller vil leke med venner og være ute på kveldene, og det er derfor viktig at de voksne i familien er sitt ansvar bevisst.
La barnet hjelpe til med kaninen, men ikke insister på at det er barnets ansvar alene. Man kan ikke lære barn å bli ansvarlige ved kun å gi dem et dyr. Barnet vil lære av å se hva voksne gjør, ved å se at de respekterer og faktisk følger opp dyret. I perioder hvor barnet naturlig nok kan gå lei av rutinene, må man som voksen enten gjøre jobben selv eller sørge for at den unge faktisk overholder sine plikter. De voksne har også det økonomiske ansvaret slik at barnet faktisk har mulighet til å gi sin kanin forsvarlig stell og pleie. Kastrering og veterinærhjelp dekkes sjelden av kommepengene til en 12-åring.
Husk også på at kaninens forventede levealder er 9-13 år ved forsvarlig stell. Om barnet da får en kanin som 12 åring vil kaninen trolig leve når ungdommen flytter hjemmefra, muligens til et sted og et liv hvor det ikke er mulig eller ønskelig å ta vare på kaninen. Det er derfor viktig å huske på at anskaffelse av en kanin er noe hele familien må ta på seg.
Marit Emilie
Aktive kaniner. Harald og Melis. Foto: Marit Emilie Buseth
Fra Den store kaninboka