I fjor ble jeg kontaktet av Veterinærinstituttet, som hadde fått i oppdrag fra Mattilsynet å skrive en rapport om kaniners velferdsbehov. De som jobbet med rapporten tok utgangspunkt i kunnskap og forskning jeg har formidlet i Rabbit Behaviour, Health and Care (den engelske utgaven av Den store kaninboka), og jeg fikk tilbud om å samarbeide ytterligere. Resultatet ble en grundig og god beskrivelse av kaniners behov og hvordan man best tar vare på dem.
Mattilsynet har i mange år hatt utfordringer knyttet til tilsynet av kanin. Fravær av egen tilsynsveileder og manglende retningslinjer, har gjort det vanskelig for inspektører å håndheve dyrevelferdslovens krav for kaniner. Kunnskapen hos inspektører har vært varierende, og muligheten for pålegg har vært uklar. Det har vært usikkerhet rundt hva som gir kaninene dyrevelferdsmessige utfordringer, og hva Mattilsynet kan gjøre for å ivareta artens velferd.
Med Veterinærinstituttets rapport har nå Mattilsynet fått et fantastisk utgangspunkt å jobbe videre med, og jeg er svært glad for å ha vært med på prosessen. Jeg har i mange år jobbet målrettet for å øke kunnskapen om kanin, for på sikt å kunne endre forhold som gjør det lettere å gi standardisert informasjon og føre tilsyn. Lesere vil også kjenne igjen mye av kunnskapen fra mine bøker, samt bilder av kaniner dere har blitt godt kjent med via facebookgruppa til kaninboka.
Da Den store kaninboka ble utgitt i 2010, ble mange for første gang kjent med ny og overraskende informasjon om arten. Vi har i årene som har gått sett en fantastisk utvikling i norsk kaninhold. Tradisjonell oppbevaring av kaniner i bur har i stor grad blitt erstattet av fagkunnskap og et ønske om å tilrettelegge for dyrenes naturgitte behov. Vi har sett en økning av interesse, både hos eiere, veterinærer, butikker og myndighetene, her representert ved Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Det som tidligere ble ansett som "hysterisk" og overdrevet fra min side, er nå befestet i Mattilsynets egen veiledning om hold av kanin, og i Veterinærinstituttets rapport om kaniners velferdsbehov.
Jeg er glad for mulighetene jeg har fått til å holde foredrag på Mattilsynets fagdager i ulike regioner, og at interessen for det stille dyret som har lidd i taushet er vekket. Jeg er også takknemlig for at jeg, i regi av Norges Kaninforening, fikk være med på å utforme Mattilsynets veiledning.
Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe kaniner til et bedre liv, men det beste er å slippe brannslukking, og heller drive med forebyggende arbeid. Bedre informasjon ut til folket, bedre opplæring av veterinærer og ikke minst et bedre utgangspunkt for Mattilsynets inspektører som driver tilsyn, vil på sikt føre til færre kaniner i nød.
