Den store kaninboka har en stor og aktiv gruppe som i dag utgjør et betydelig og godt kaninmiljø. Medlemmer spør om råd, gir svar, deler bilder og blir inspirert. Vi bidrar når noen trenger hjelp og bryr oss om hverandres dyr. Med god kunnskap og økt forståelse kommer også gjerne et sterkere engasjement, og flere og flere våger å bry seg med naboens triste kaninhold. Det er bra, vi skal bry oss! I mange tilfeller holder det å gi informasjon til uvitende eiere, mens det andre ganger kan være nødvendig å melde fra til Mattilsynet.
Jeg får svært mange henvendelser fra folk som ønsker hjelp til å redde kaniner de bekymrer seg for. Da jeg ikke har anledning til å gå inn i alle enkelttilfellene vil jeg i dette innlegget gi litt generell informasjon om hva man kan gjøre.
Melissa hadde levd 7 år i et lite bur og hadde store fysiske lidelser som følge av dårlig hold. Om noen hadde våget å se og bry seg kunne hun kanskje fått en ny sjanse tidligere. Les mer om hennes historie her
“Alle har plikt til å varsle. Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Det fastslår dyrevelferdsloven.”
Hva skal jeg gjøre når jeg mistenker vanskjøtsel av kanin?
Om du tror at et dyr blir utsatt for grov omsorgssvikt og vanskjøtsel er du som nevnt pliktig å melde fra om dette til Mattilsynet eller politi. Dette kan dreie seg om elendige boforhold, manglende mat, vann og stell, eller mishandling og manglende behandling av sykdom. Mattilsynet vil i slike tilfeller gjøre en vurdering og eventuelt komme med påbud om forbedring. I mange tilfeller vil de ikke finne noe å reagere på, men det er uansett instansen som skal motta og følge opp bekymringsmeldinger.
Om det er snakk om en alvorlig dyrevelferdssak som ikke kan vente til dagen etter skal du ringe Mattilsynet på 22 40 00 00
Hva kan jeg gjøre om jeg ser eksempler på uheldig kaninhold?
I de fleste tilfeller vil heldigvis folk ta godt vare på dyra sine. Mange er åpne for å få informasjon og hjelp så de kan øke kaninenes livskvalitet og velferd, og ofte handler dårlig kaninhold kun om fravær av kunnskap. Det gjør det ikke noe bedre for dyra, så vi må allikevel våge å si i fra for å forbedre situasjonen.
Om man har dialog med eier eller klarer å opprette dette, kan det være fint å vise til Mattilsynets egen veileder for hold av kanin. Jeg fikk i regi av Norges Kaninforening være med på å skrive den, og den er i dag et godt hjelpemiddel, både for inspektører og dyreholdere.
Norges Kaninforening har også et informasjonshefte som heter Den lille kaninboka. Det er også fint å vise til for å gi oppdatert og god informasjon om kanin.
Mattilsynet har også bedt Veterinærinstituttet om å utarbeide en rapport om kaniners velferdsbehov. Rapporten skal Mattilsynet bruke for å lage egne tilsynsveiledere. Les mer om rapporten og last den ned her. Den er fin å vise til om man vil frem med god informasjon.
Husker dere Erling som nesten ikke kunne gå etter å ha levd ti å i bur? Da var det omsider en nabo som våget å gi beskjed. Han hadde lidd i mange år. Vi i Dyebeskyttelsen Oslo og Akershus fikk heldigvis overtatt ham og gitt ham noen uker med omsorg. Her sitter han i fanget mitt på God Morgen Norge. Programmets faste veterinær og president i Norges veterinærforening Torill Moseng og jeg prater om skadene ved et burliv. Les Erlings historie her.
I mange tilfeller ser man at noen eiere ikke tar til seg det de får høre. Kanskje de er lei av dyret og bare ønsker å bli kvitt "problemet". Kanskje de blir glade om noen spør om å overta omsorgen? Det er mange kaniner som har fått en ny sjanse ved slike omplasseringer.
Harald og Melis illustrerer hvordan man kan være en glad kanin. Foto: Marit Emilie Buseth
Kanin er det tredje mest utbredte kjæledyret i Norge, men også et av de mest misforståtte og neglisjerte. Det har vært en god utvikling de senere årene og jeg er glad for å ha vært en aktiv del av denne fremgangen.
For å sikre kaninenes velferd må man se bort fra ren oppbevaring basert på tradisjon og heller basere seg på vitenskapelig basert og velferdsorientert kunnskap. Vi har såpass mye informasjon tilgjengelig i dag at vi med sikkerhet kan si hva som skal til for at kaninene skal få leve tilfredsstillende liv. Vi vet hvordan kaninene får utløp for sin naturlige atferd, vi vet hvordan de får dekket sine fysiske og sosiale behov, og ikke minst vet vi hva som er viktig å formidle til publikum.
Vi kan alle bidra og gjøre så godt vi kan. Sammen kan vi redde mange.
Hei, hvordan har du det der oppe? Helga og Dinka. Foto: Katarina Vallbo
