Marit Emilie Buseth, Den store kaninboka
En kanin med åpenbare tannproblemer kom inn på Anicura Byåsen Dyrehospital. Foto: Titti Mjaaland Skår
Evolusjon innebærer at artene tilpasser seg ulike forhold. For å sikre de ulike artens fremgang må de utvikle seg i tråd med omgivelsens krav, og vi ser da også at ønskelige og hensiktsmessige egenskaper føres videre. En slik tilpasning til ulike miljø sørger for at artenes representanter har fordeler i forhold til sine forgjengere. Oppdrett av ulike raser er derimot en inngripen i denne naturlige seleksjonen, og i mange tilfeller fører menneskets trang til å designe egne dyr til sykdom og lidelse.
Mandel er anatomisk heldig. Hun har fine ører, lang snute, normal pels og lang kropp. Av mine fire er hun den som ligner mest på den europeiske villkaninen. Foto: Marit Emilie Buseth
Alle våre tamkaniner er etterkommere av den europeiske villkaninen. Det spretne dyret ble først oppdaget da fønikerne fant den iberiske halvøya for omlag 3000 år siden, og området ble kalt I-shepam-im, som betyr kaninenes land, eller Spania som vi kaller det i dag. Fønikerne tok med seg noen kaniner hjem til Middelhavsområdet, og dyrene ble etter hvert spredd og holdt i inngjerdinger av romerne, men det var først de franske munkene som i middelalderen la grunnlaget for dagens domestiserte kaniner. 500-1000 e Kr begynte de med selektiv avl, og kaniner med ulike pels- og kjøttkvalitet ble produsert. På 1500 tallet begynte man også å eksperimentere frem ulike fargevarianter. Det var allikevel først rundt 1850 den store interessen for form og farge begynte, og man begynte å avle kaniner med tanke på å konkurrere om ulike mønstre, størrelser og ørefom. Som med andre dyrearter har dette etterhvert resultert i flere uheldige rasestandarder, og jeg vil i artikkelen vise noen av de mest vanlige følgeskadene vi ser hos kanin i dag.
Det er også viktig å vite at alle kaniner har de samme naturgitte forutsetningene, og at verken helse- eller atferdsmessigebehov har blitt endret som følge av domestisering eller avl. Det betyr at alle de ulike rasene har samme behov for bevegelse, aktivitet, sosial kontakt og gode boforhold som sine spretne og sosiale forfedre.
Hengeører
Even har fjernet ørevoks hos veterinær flere ganger. Han har også fått dårligere hørsel og kan heller ikke kommunisere med ørene. Foto: Marit Emilie Buseth
Kaninen er et byttedyr. Arten utviklet seg for å takle et liv med fiender på alle kanter, og dyrets strategi går kort fortalt ut på å være konstant på alerten, lett til beins og lynrask til å komme seg unna farer. De har tilpasset seg et stille og usynlig liv for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Det innebærer at de har et subtilt kroppsspråk uten store bevegelser, lager lite lyd og skjuler smerte når de er syke. Det stille og usynlig dyret har tilpasset seg et liv i underjordiske huler hvor de bor sammen i en koloni. De kommuniserer både ved hjelp av duftsignaler og øreposisjon. De med ubevegelige hengeører er naturligvis fratatt den sistnevnte muligheten.
Kaninen er avhengig av en lynskarp hørsel, og får heldigvis hjelp fra de relativt store ståørene. De er også utviklet for å fungere som varmeregulering, for når det blir for hett kan kaninen kvitte seg med overflødig varme ved ekstra blodgjennomstrømning i ørene.
Kaniner med hengeører har trange ørekanaler og er følgelig disponert for å utvikle bakterielle infeksjoner i den ytre øregangen. Ørekanalen blir lett blokkert der øret har fått en ekstrem knekk for å kunne henge ned, og symptomer på betennelser kan være at kaninen klør mye i øret, at den rister på hodet, holder det skjevt, eller at det kommer dårlig lukt eller utflod fra øret. Dette er forbundet med svært sterke smerter, noe som gjør at det etter hvert vil sees generelle og tydelige tegn på sykdom, som at kaninen isolerer seg og slutter å spise.
Svekket hørsel og øvrige betennelser er også utbredt.
Harald Hengeøre har flere ganger hatt klumper med ørevoks som har blitt fjernet av veterinær. Her renses ørene ved siste besøk. Han har også mistet hørselen. Foto: Marit Emilie Buseth
English Lop er rasen med de mest ekstreme ørene. De henger ned i bakken og gjør kaninen ubevegelig og sedat. Ørene er utsatte for søl og skade, dyret tråkker på dem og mister balansen og har vanskelig for å hoppe. Mulighetene til å utøve naturlig atferd er begrenset.
Størrelsen på ører varierer normalt proporsjonalt med dyrets størrelse. Det gjelder derimot ikke alle rasene, og på grunn av ekstra stor overflate vil ørene til en English Lop avgi for mye varme. Når det er kaldt kan dette være skadelig ved at tær, hale og spesielt ører utsettes for frostskader og nekrose.
Les mer om problemer med hengeører og veterinærbehandlingen til Harald her.
Se hvor aktivt Melis bruker ørene når hun hører på mine nevøer som leker og ler.
Korte snuter
Dott har en kort snute og er følgelig mer disponert for tannproblemer enn artsfrendene med naturlig lange snuter. Vi håper naturligvis at han holder seg frisk og fin. Foto: Janne Folkenborg
Villkaniner har lange snuter med god plass til tannsettet.
På dvergraser er både hodeskallen og resten av skjelettet forminsket. Underkjeven har imidlertid ikke alltid blitt redusert tilsvarende proporsjonalt som resten av hodet, noe som da fører til feil tannstilling. Siden kaniner har tenner som vokser hele livet, er det avgjørende at tennene slipes i møte med hverandre når dyret tygger. Når fortennene ikke møtes i riktig posisjon vil de derimot vokse ukontrollert. De nede tennene vil da bøye seg ut av munnen, mens de øvre kan krølle seg bak og opp og lage hull i gommen. Dette innebærer forståelig nok smerter, og kaninen vil uten behandling før eller siden slutte å spise.*
Tannproblemene sees oftere på alle kaniner under 1.5 kg, mens det er utbedt hos alle typer med kort snute. Rasen Hermelin er spesielt utsatt.
Kaninen fikk operert ut fortennene sine og lever godt i dag. Foto: Titti Mjaaland Skår, Anicura Byåsen Dyrehospital.
Feil tannstilling Foto: Titti Mjaaland Skår, Anicura Byåsen Dyrehospital.
Som andre arter med unaturlige korte snuter lider også kaninene av mulige pustebesvær og en høy forekomst av luftveislidelser ved inntrykt fjes.
*Det anbefales å operere ut feilstilte fortenner fremfor å slipe dem ned hver femte uke. Kaninen vil da leve godt. Les mer om tenner i Den store kaninboka. Se også dette innlegget om feilstilte tenner og behandling.
Åpenbare problemer hos denne kaninen som kom inn på Anicura Byåsen Dyrehospital i Trondhjem. Fortennene ble operert ut og kaninen kunne dermed få en ny og bedre sjanse. Foto: Titti Mjaaland Skår
Mandel med sin lange snute har god plass til tennene sine, samt kjever som er proporsjonale i forhold til hverandre. Foto: Marit Emilie Buseth
Unormal pels
Kaniner har store øyne som er plassert på hver sin side av hodet. Det er en tilpasning blant byttedyr hvis overlevelse er avhengig av å kunne følge med på rovdyr både på og under bakkeplan, samt i luften. Øynenes plassering gjør at kaninen ha utvidet synsfelt og skal være i stand til å se 360-graders vinkel. Dette synsfeltet ødelegger vi både ved å ha hengende ører og lang pels, noe som følgelig kan føre til mer nervøse kaniner.
En kanin uten utsikt. Foto. Titti Mjaaland Skår, Anicura Byåsen Dyrehospital
Kaniner med lang pels får ofte sammenfiltret pels med påfølgende sår og infisert hud. Dette er forbundet med sterk smerte, og ofte må kaniner som ikke har fått tilstrekkelig stell barberes. Kaniner vil normalt holde pelsen ren og fin ved å stelle seg selv, mens langhårede kaniner er avhengig av frisering for å ikke utvikle alvorlige lidelser. Man ser oftest tendenser til sammenfiltring av pels ved urinrøret og anus, noe som gjør at kaninen ikke klarer å holde seg ren i bakparten. Dette kan føre til sviende urinskolding, og sammen med infiserte sår som skjules av digre pelsklumper, er kaninen ekstra utsatt for fluelarveangrep.
Lang pels gir også kaninen ekstra utfordringer knyttet til å takle varmen, i tillegg til å være ekstra utsatt for fordøyelsesplager i mage og tarm grunnet inntak av pels, som naturlig nok kan være høyere enn for normalhårede dyr.
Jeg anbefaler av velferdsmessige årsaker frisering av alle langhårede kaniner.
Jenny hadde smertefulle problemer som følge av manglende stell av pelsen. Foto: Fat Fluffs Rabbit Rescue, UK
Hjelpesenteret måtte barbere og fjerne mye av pelsen grunnet vanskjøtsel. Det er dessverre ikke uvanlig. Foto: Fat Fluffs Rabbit Rescue, UK
Angora er rasen med den mest ekstreme pelsen. Normalt består kaninpels av to typer hår: den korte underpelsen, også kjent som ull, er fin og isolerende. Den lengre pelsen er beskyttelsespelsen, som fungerer som et vanntett lag. Hos Angorakaninen er både under- og overpelsen lang, men det er langt mindre beskyttelsespels enn hos normale kaniner. Dette fører både til at pelsen er ekstra utsatt for sammenfiltring og at den er mindre vannavstøtende enn vanlig pels. Det gjør at kaninene blir gjennomvåte og følgelig enda mer utsatte for sammenfiltring og påfølgende lidelser i fuktig vær, som sår hud, og luftveisinfeksjoner.
Angorakaniner kan av og til få så mye pels at de har problemer med å bevege seg normalt. Det er også vanlig praksis å holde ullprodusentene på nettingbunn, for ikke å skade pelsen eller gjøre den stygg. Når vi vet at kaniner ikke bør gå på nettingbunn er dette nok et eksempel på at man avler fem raser som ikke er lagd for å ha gode liv. Nettingbunn hindrer normal bevegelse og gir ofte lidelser som labbesår.
En annen pelsvariant er den korthårede rasen Rex. De er spesielt utsatte for labbesår.
Angorakanin som ikke har fått godt nok stell. Foto: Titti Mjaaland Skår, Anicura Byåsen Dyrehospital
Kanin og etterlandskaper etter at mye av pelsen er fjernet. Godt for kaninen. Foto: Titti Mjaaland Skår, Anicura Byåsen Dyrehospital
Kjemper
Kjempen Albert lever på anbefalt kosthold og holder seg sunn og slank. Han er veldig aktiv og spretter omkring med sin lille venninne. Her er han med på den praktiske delen av et kaninkurs på Veterinærhøyskolen. Han er i følge veterinær og foreleser Cordelia Bracht i veldig godt hold. Foto: Marit Emilie Buseth
Kjemper er utsatte for å få både labbesår og gikt, og det er derfor forebyggende å holde en sunn og lett vekt på dyret, samt sørge for en aktiv livsstil med mye bevegelse og frihet. Stive ledd kan gjøre det vanskelig å stelle seg selv, og mange får problemer med å hode seg rene i bakparten. Man ser flere hjerteproblemer hos de digre rasene. Plutselig hjertestans gir overraskende død, mens den mest vanlige hjertelidelsen ser ut til å være forstørret og svekket hjerte som ikke klarer å pumpe blodet tilstrekkelig effektivt. Sistnevnte lidelse kan oppdages og behandles.
For ordens skyld kan jeg nevne at de samme kostholdsrådene gjelder for alle kaniner uavhengig av størrelse. Les mer om et høybasert og magert kosthold her.
Avslutning
Jeg har i dette innlegget tatt for meg noen av de lidelsene som kan følge uheldige rasestandarder. Svært populære kanintyper viser seg å kunne være disponert for en rekke plager, og man kan spørre seg om noen tror det er for kaninens beste å fortsette å produsere kaniner med pels og ører som gjør dem bevegelseshemmet. Det skal sies at mange seriøse oppdrettere naturligvis vil minimere skadene ved å ta ut syke dyr av avlen. Poenget i artikkelen er allikevel å vise konsekvensene man ser som følge av en del uheldige rasestandarder og at prinsippet i utgangspunktet er uheldig. Det er et etisk minefelt. Kosekvensene er det kaninene som må ta. Som hos andre arter viser det seg også hos kanin at blandingsrasene ofte nyter helsemessige fordeler og holder seg friskere*
*Jeg fraråder naturligvis avl på kaniner man ikke har god genetisk kjennskap til, noe jeg også har skrevet mye om tidligere. Les mer om hvorfor jeg fraråder at man setter kull på egne kaniner her.
Les også mitt Grunnkurs kanin og få generell kunnskap om arten
Som en oppsummering kan man vel konkludere med at naturens eget design er uovertruffent.
