I store deler av januar 2012 hadde det vært iskaldt i Oslo. En lørdagskveld vi hadde tenkt å kose oss inne i varmen med en god middag og en flaske vin vi nettopp hadde åpnet, ringte imidlertid telefonen og fikk oss på andre tanker. En kanin hadde blitt observert på en parkeringsplass på Ensjø i minst tre uker. Vi pakket med oss kompostgjerder, reisebur, termos og tok på oss godt med klær og tok banen til andre kanten av byen.
Jeg var fokusert på å redde kaninen, men samtidig sint. Sint fordi andre folks uansvarlighet så ofte tvinger oss til å rykke ut for å ordne opp etter deres feilgrep. Jeg var altså litt irritert da vi dro ut i kulda igjen og vår etterlengtede fritid ble avlyst. Lykkefølelsen jeg kjente da vi fire timer senere satt på kontoret med Einar Ensjø er det derimot ingenting som kan måle seg med.
Einar Ensjø er en sliten og liten gutt. Han la seg raskt ned for å hvile etter at han både hadde spist og drukket. Han var en nysgjerrig liten kar som også hadde undersøkt kontoret han fikk bo på. Her hviler han i buret jeg hadde satt frem. Det stod åpent hele tiden, men han hadde mat og vann her inne, samt et lite hus. Foto: Marit Emilie Buseth
En aktiv kanin som var glad for å ha kommet i trygghet. Foto: Marit Emilie Buseth
Einar Ensjø hadde søkt tilflukt under en søppeldunk. Noen hadde lagt ut en jakke han kunne ligge på og i tillegg lagt ut litt mat til ham. Folk legger ofte ut salat og gulrot i beste mening, men dette var jo frossent som følge av kulda. Om man skal legge ut noe til kaniner bør det heller være høy og pellets, men denne omsorgen hadde uansett vært med på å holde liv i kaninen. Det var også de som til slutt ringte Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus.
Det var ikke lett å få tak i ham, for han var naturligvis livredd. Han løp som en vilter hare omkring på den store parkeringsplassen, og uten kompostgjerdene ville vil ikke fått tak i ham. Vi klarte etterhvert å omringe ham da han løp tilbake til søppeldunken, puttet ham i reiseburet og dro hjem.
Jeg kalte ham Einar Ensjø og ordnet i stand en kaninhybel på kontoret. Der skulle han få være midlertidig, og jeg hadde allerede et fosterhjem i tankene. Heldigvis svarte hun at hun ville passe på ham, og hun skulle komme å hente ham etter et par dager.
Etter å ha sovet litt må det undersøkes mer.
Einar var svært glad i kontakt og kos
Da Hilde Renate kom for å hente kaninen hadde jeg allerede knyttet meg så sterkt til ham at jeg hulket og gråt da han skulle dra. Hilde Renate har i etterkant sagt at hun følte at hun jobbet i barnevernet og kom for å ta fra meg barnet mitt. Enkelte kaniner kryper bare ekstra langt inn i hjertet. Jeg hadde da tre kaniner, og fordi Harald var syk på den tiden våget jeg ikke å utsette ham for stress en bonding kunne medføre. Jeg var svært fortvilet over å ikke kunne beholde Einar, og besøkte ham flere ganger i det nye fosterhjemmet. Det viste seg imidlertid å være det perfekte hjemmet for ham, og han fikk også ettehvert en egen kaninvenn i Mari.
Einar Ensjø fikk navnet Bajas og fikk uendelig god omsorg av kaninmor og sin kaninvenninne Mari. Tomrommet er stort etter at han uventet døde natt til lørdag. Han hadde vært hos veterinær tidligere på dagen, men var på bedringens vei da han allikevel sovnet stille inn.
Jeg har med gave når jeg besøker ham. Så sunn og frisk han er nå. God kropp.
En glad kanin som spretter omkring når jeg er på besøk.
En glad og fornøyd kanin Foto: Marit Emilie Buseth
Søte Bajas Foto: Marit Emilie Buseth
Bajas var glad i verandaen sin. Foto: Marit Emilie Buseth
Det er svært trist at Bajas døde, og jeg tenker på hans kaninvenn Mari, som også fikk en ny sjanse for noen år siden. Les om hennes historie her. Jeg håper det går bra med både henne og kaninmor. Einar Ensjø/ Bajas fikk en ny sjanse da han ble reddet inn for over fire år siden. Hva som var hans historie da vet vi ikke, men vi vet at han iallefall fikk over fire fantastiske og gode år med kos, lek og kjærlighet.
Hvil i fred lille venn
Bajas og Mari
To gode venner
