Det har alltid vært viktig for meg å videreformidle verdier og ikke bare en nøytral fagkunnskap om kanin. Jeg har derfor også alltid tatt til dels tydelige standpunkt og våget å bli upopulær. Jeg har aldri vært redd for å diskutere og stå for det jeg mener, vet og gjør. Jeg er trygg på meg selv og det jeg formidler av holdninger og informasjon. Jeg velger å innlede innlegget om Liza Minnelli på denne måten fordi jeg vet at det jeg skal skrive om til dels er et ømfintlig tema, og at en del automatisk tillegger meg ønsker og motiv jeg ikke har.
Uten å kritisere salg av kanin i butikk må man våge å se på utfordringene det medfører. Mange dyr blir faktisk sittende i bur alt for lenge. Det er ikke alle som er ønsket. Det er ikke alle som noen gang får en sjanse til å leve et langt og godt liv. Dette vet vi, og det er en problemstilling man ikke kan la være å ta tak i. Det er vårt ansvar. Som selger, som kjøper og som oppdretter må vi våge å ta et standpunkt for hva si synes er forsvarlig.
Liza Minnelli var en av de mange som ingen ville ha. Ingen kjøpte Liza, så hun ble sittende i det vesle buret sitt i butikken over ett år. Jeg fikk flere bekymringsmeldinger om henne da hun skulle avlives. Jeg kan normalt sett ikke gå personlig inn i slike skjebner, men det ble nå en gang sånn denne dagen. Det er både jeg og Liza glade for i dag.
Liza Minnelli i kjøkkenasyl hos meg. Her satt vi noen timer før hun ble hentet av fostermor.
Mange av medlemmene på gruppa til Den store kaninboka husker nok at jeg hentet Liza Minnelli april 2015. Hun er et godt eksempel på at man redder liv ved å adoptere fra Dyrebeskyttelsen. Man hjelper ikke bare dyret man adopterer, men gir også Dyrebeskyttelsen plass og mulighet til å hjelpe et annet dyr i nød. Kapasiteten er jo ikke uendelig, så om jeg ikke hadde vært heldig og funnet ledig plass i et fosterhjem, kunne jeg ikke tatt henne med meg denne dagen. Heldigvis fikk jeg ordnet det og tok turen til butikken.
Jeg hentet Liza. Hun var overvektig og i dårlig hold. Hun hadde svak og underutviklet muskulatur og kunne ikke hoppe og bevege seg som en normal kanin. Jeg observerte f.eks raskt at hun veltet over på siden når hun forsøkte å sitte på bakbeina for å pusse pelsen sin. Alt dette står også beskrevet i journalen fra veterinæren vi tok henne med til noen dager senere, men butikken stod på sitt og mente kaninen hadde vært i fin form da jeg senere konfronterte dem med tilstandsrapporten. Det var ingen kunder som hadde ønsket å kjøpe Liza, men det var nok uansett lenge siden hun burde ha vært til salgs. Noen mindre kaninkyndige enn meg kunne trodd det var normalt at en kanin var så tykk og ubevegelig som det hun var. Noen kunne trodd at en kanin skulle være så trist og apatisk.
Overflod av kaniner
Så hvorfor ble ikke Liza solgt? Kan de ha noe å gjøre med at butikken samtidig tok inn unge kaninunger? Hvem ville velge den apatiske digre jenta når det samtidig var lekne unger tilstede? Heldigvis har det skjedd en stor forbedring i bransjen de siste årene, og jeg må understreke at jeg har et godt forhold til de aller fleste. Gjennom kursvirksomhet og bevisstgjøring ønsker jeg å bedre boforholdene i butikker, sette fokus på hvor man får dyrene fra, sørge for bedre informasjon som kan gis videre til kunder, og ikke minst alltid sørge for ikke å ha flere dyr enn det som faktisk blir solgt. Om man plutselig ikke har stor nok etterspørsel er det vanskelig når det dreier seg om individ. Alternativet til liv er død.
Noen kommer alltids med forslitte argument som at døde dyr ikke lider. Det er jo sant, men naturligvis verken moralsk holdbart eller særlig gjennomtenkt. Det fritar oss heller ikke fra ansvaret det er å produsere flere dyr enn det finnes hjem til. Ved å avlive friske dyr som Liza fratar man dem også det eneste de har. Livet. Kaniner ønsker å leve. De ønsker å få en sjanse til å få et godt liv. Liza ønsket å oppleve noe annet her i livet enn å sitte stille og ensom i et lite bur.
Når man går inn i en forretning forventer man gjerne at de som jobber der vet hva de snakker om og at forholdene man ser, f.eks. i en dyrebutikk, er gode. Det er derfor kritikkverdig og bekymringsfullt når miljøet til en kanin er såpass dårlig at hun pådrar seg alvorlig overvekt og bevegelsesproblemer som følge av boforholdene. Liza hadde det jeg kaller livsstilproblemer, og som butikkansatt må man alltid være klar over at man sender en signaleffekt til kundene. Om en kanin blir sånn av å bo i en dyrebutikk er det vel helt greit da, eller?
Liza ble svært glad for en ny mulighet hos fostermor. Foto: Linn Krogstad
Liza
Så hvordan gikk det med Liza Minnelli? I fosterhjemmet fikk hun god plass og kjærlig omsorg. Hun ble slankere ved hjelp av et korrekt og anbefalt kosthold, og trente seg opp ved å ha gode bevegelsesmuligheter. Hun kviknet til og ble en glad jente.
Det tok ikke lang tid før Liza ble adoptert, og i dag bor hun sammen med kjæresten Kaptein Jack. Kaninene er glade og aktive og svært knyttet til hverandre. Det var dette livet Liza drømte om
Det første møte med vennen Jack Foto: Lena Jeanette Heise
Hva kan man godta?
Er det f.eks greit at kaninunger leveres fra oppdretter til butikken mange uker før anbefalt leveringsalder? Jeg har vært med på å utforme Mattilsynets nye brosjyrer om kanin (kan lastes ned her) , og det fremkommer klart at ungene bør være med mor og søsken til de er 8 uker gamle. Er det da greit at små barn på 3, 4 eller 5 uker sitte i butikken og venter på å bli solgt?
Liza og Jack i dag. To gode venner.
Synes vi det er akseptabelt at kaniner blir sittende i butikken til de til slutt avlives fordi ingen vil ha dem? Liza har ikke en unik historie, og vi vet at dette er noe som skjer.
Jeg vet at en del butikker har problemer med å bestille kaniner som faktisk har nådd anbefalt leveringsalder. Mange ønsker å følge kunnskapen som når er tilgjengelig. men om de motarbeides og dette er umulig må bransjen ta tak.
Ved å bevisstgjøre både de som selger, de som kjøper og også de som produserer dyrene, kan man sette fokus på en mer helhetlig formidling og samtidig forhindre at mange blir til overs.
Marit Emilie Buseth