For åtte år siden (edit: 14-15 år) var jeg på et kjøpesenter. Jeg gikk omkring og kikket i ulike forretninger og havnet tilfeldigvis i en dyrebutikk. Jeg kom ut igjen med en kanin.
Som mange andre ville gjort, syntes jeg synd på det lille dyret. Han satt der helt alene, selv om alderen tilsa at han fremdeles burde være sammen med både mor og søsken, og Petter ble med meg hjem. Jeg hadde vokst opp med hunder, katter og rotter, men hadde ingen kunnskap om kanin. Jeg visste heller ikke hvor vanskelig det skulle være å få tak i god og riktig informasjon om arten.
Kanin er det tredje mest vanlige familiedyret etter hund og katt. Samtidig er det et av de mest misforståtte og undervurderte dyrene. Mange kaniner lider dessverre som følge av manglende og feilaktig kunnskap både blant eiere og veterinærer, og kaninens helse- og atferdsmessige behov møtes i liten grad. En fortid som produksjonsdyr gjør nok sitt til at mange fremdeles oppbevarer kaninene i lite egnede bur med et kosthold og en livsstil som er uheldig for kaninens helse og trivsel.
Feilernæring er den mest utbredte årsaken til at kaniner blir syke. Så var også tilfellet med min Petter. I god tro fulgte jeg råd fra ulike dyrebutikker og fòrprodusenters markedsføring, noe som medførte en forstoppet og akutt syk kanin. Bare to år gammel tålte ikke fodøyelsessystemet hans den altfor kraftige dietten lenger, og han var plutselig ubevegelig og nær ved å dø. Et møte med en veterinærstand som verken hadde utstyr eller kunnskap til å behandle kaniner, sjokkerte meg, men ved hjelp av stadig væsketilførsel de neste døgnene klarte han seg allikevel, og det ble starten på Den store kaninboka.
Hvordan kunne det ha seg at det var så vanskelig å få sunn og god informasjon om et såpass vanlig dyr som kaninen? Hvorfor ble det produsert helseskadelig fòrblandinger til kaniner som både ble solgt og anbefalt i butikkene man skulle tro hadde den riktige kunnskapen? Hvorfor kunne ikke veterinærene noe særlig om kaniner? Og hvorfor plasserte så mange folk de kjære familiedyrene sine ute i bur?
Var det noe Petter hadde lært meg, så var det hvor lure, kjælne, humoristiske og glade kaniner kan være. Som frittgående i leiligheten min levde han som de fleste katter og hunder, og han ble harmonisk og veldig glad i kos. Alle som kom på besøk til meg ble derimot forundret over at det gikk en kanin fritt omkring, noe slikt hadde de aldri hørt om før. De ble også overrasket over hvor trygg, sosial og morsom han var, da de fleste hadde en oppfatning om at kaniner var kjedelige som bare satt der i buret sitt. De sa han var som en hund. Jeg sa han var som en kanin som fikk lov til å være en kanin.
Med et ønske om at flere skulle få oppleve den nærheten og gleden man kan få sammen med sin kanin, samt å øke kaniners helse og velferd, begynte jeg arbeidet med å innhente og formidle kunnskap. Gjennom nettbasert dialog ha jeg gjennom flere år fått et godt grunnlag for å vite hva slags informasjon folk er ute etter, hva de har behov for å vite og hva som er viktig å formidle. Gjennom praktisk arbeid i Dyrebeskyttelsen har jeg i tillegg til den vitenskapelige kunnskapen også ervervet meg viktig erfaring i forhold til å omgås ulike kaniner og ulike problemstillinger.
Med fokus på hva som er det beste for hver enkelt kanin har jeg studert ulike fagretningers tilnærming, samlet erfaringer på internasjonalt nivå og forsøkt å ha individets velferd i fokus. Da kaninens naturgitte behov er utgangspunktet for boka viser jeg også til den europeiske villkaninen som alle våre tamkaniner er etterkommere av.
Jeg håper Den store kaninboka vil gjøre at kunnskapen om arten brer seg, og at den blir lettere tilgjengelig og bidrar til et bedre liv for både folk og kaniner.
Marit Emilie Buseth
Oslo, juli 2010