Marit Emilie Buseth, Den store kaninboka
Lotte, glad og fin Foto: M.E Buseth
Dette er Lotte. Hun skulle avlives på grunn av at hun tilsynelatende var aggressiv. Tidligere eier spurte om råd på en kaningruppe online, og jeg vil i dette innlegget vise hvor kunnskapløse svar som ofte gis av folk som nettopp påberoper seg kunnskap om arten, og dermed gjøre det klart at det er viktig å finne kanaler med trygg og oppdatert veiledning.
I dette tilfellet la tidligere eier ut en melding om at hun hadde en aggressiv kanin på 1 år som bet og klorte. Hva skulle hun gjøre? Flere medlemmer var raske til å svare, og alle sa at avlivning var løsningen. "Stakkars deg, dette var ikke en trivelig kanin for deg" lød det. "Avliv kaninen og få deg en ny." var det flere som nevnte. alt dette uten å stille et eneste spørsmål om hvordan kaninen bodde, i hvilke situasjoner hun angrep og hvordan tilstanden til kaninen egentlig var. Verken medlemmer eller de ansvarlige for gruppa fikk med seg at kaninen hadde bodd mesteparten av livet i et reisebur.
Jeg fikk vite om kaninen av ei som hadde forsøkt å nyansere rådene som ble gitt. Det var ingen som hørte på henne, og jeg ba henne ta direkte kontakt med eieren. Det kom frem at kaninen bodde i et reisebur og at de måtte gripe etter henne når hun minst ventet det for ikke å bli angrepet. Ved å stille noen få spørsmål og bry oss fant vi altså raskt ut av to avgjørende forhold. Kaninen bodde under svært kritikkverdige forhold og ble tatt etter i tide og utide. Med elementær kunnskap om kaninatferd, kunne jeg dermed fastslå at kaninen mest trolig ville bli fin om hun fikk bedre boforhold og en tryggere tilværelse. Eier ønsket ikke dette og vi overtok den "ville" kaninen.
Etter en kjøretur på fem timer kom Lotte endelig fem. Døra til reiseburet stod åpent, så hun kunne komme ut og utforske i sitt eget tempo. Det tok over en time før hun listet seg ut, tydeligvis nervøs. Jeg satt på gulvet og holdt meg helt i ro. Jeg leste en bok og lot henne holde på som hun ville. Det tok ikke lang tid før hun snuste nysgjerrig omkring.
Uønsket atferd hos kanin har tradisjonelt blitt løst ved å avlive eller på andre måter kvitte seg med dyret. Hos hund, katt og hest har problematiske tendenser hos dyret i større grad blitt forsøkt korrigert gjennom tilrettelegging, trening og tilpasning, mens det hos kaninen altså har blitt sett på som en defekt hos dyret elle noe som bare er normalt. At en kanin sitter stille og apatisk blir dessverre sett på som helt vanlig når det heller er et uttrykk for depresjon, smerte elle fravær av mulighet til å gjøre noe annet. På samme vis oppfattes det å gnage på gitteret som normalt, for det gjør jo så mange kaniner, mens det i realiteten er et eksempel på stereotyp atferd, noe jeg skiver mer om i kapittelet om atferd, kommunikasjon og læring. Jeg viser også hvordan man kan tilrettelegge og løse utfordringer mange ser ut til å møte. Ved økt forståelse for kaniners behov, kroppsspråk og atferd, vil man forhåpentligvis møte kaninene på en mer hensiktsmessig måte. Lotte ble ikke avlivet, men ble raskt en tygg og glad kanin. Hun har til opplysning aldri angrepet noen etter at vi hentet henne for noen år siden. Det visste jeg på forhånd at ikke ville skje.
Lotte var nysgjerrige på oss. Vi tok ikke på henne eller forsøkte å løfte henne i det hele tatt det første døgnet. Hun var redd for hender, og jeg ønsket at hun skulle lære at hun ikke trengte være redd for at vi plutselig tok tak i henne. Det hadde hun opplevd nok tidligere i livet.
Alle dyrearter lærer hele livet, og som byttedyr er kaninen avhengig av å være en god student. Potensielle farer må unngås, ellers blir man spist. Kaniner lærer ved bruk av assosiasjoner, såkalt klassisk betinging, og vil forsøke å flykte fra hendelser som tidligere har fremkalt frykt eller ubehag. Om den ikke kommer seg unna, f.eks ved at den sitter i et lite reisebur, vil den enten reagere ved å trykke seg mot bakken, bli stiv av skrekk og gjøre seg usynlig, eller gå til angrep.
Lotte har løpt og utforsket. Det er på tide å ta en pust i bakken. Foto: M.E Buseth
“Alle dyrearter lærer hele livet, og som byttedyr er kaninen avhengig av å være en god student. Potensielle farer må unngås, ellers blir man spist.”
Fryktrelatert aggresjon
Kaninens strategi gå i hovedsak ut på å gjøre seg usynlig eller løpe i sikkerhet ved opplevd fare. Om de ikke unnslipper trusselen, må de ty til Plan B, som da er å gå til angrep. Denne fryktrelaterte atferden er mest vanlig hos kaniner som lever i bur, da et utbredt problem er at kaniner er redde for å bli løftet. Disse kaninene vil da kunne løpe rundt og rundt for å komme seg unna, og når de ikke klarer å flykte, vil de til slutt gå til angrep og bite hånden som forsøker å ta den opp.
Hvorfor biter Lotte?
Kaniner lærer, som andre dyr, gjennom klassisk betinging. Klassisk betinging er en læringsteori som forteller at dyr lærer ved bruk av assosiasjoner. Kaninen ser konsekvensene av ulike hendelser og lærer dermed ved hjelp av tidligere erfaringer. Det betyr at om den har en ubehagelig opplevelse av å bli løftet eller båret, vil den forsøke å unngå dette i fremtiden.
Kaninen har lært at det ikke hjelper å løpe omkring i buret. Den har blir plukket opp uansett da det ikke er mulig å komme seg unna. Lotte begynte derfor å bite hendene som forsøkte å ta henne ut av reiseburet. Dette så ut til å fungere godt, for hendene forsvant og hun fikk være i fred. Hun lærte at det var effektivt å bite, og reagerte derfor enda hurtigere neste gang de åpnet buret.
En slik assosiasjonslæring gjør at nøytrale stimuli til slutt kan utløse frykt og angrep. Alt som kan indikere et rovdyr eller en ubehagelig situasjon, må reageres på. Når kaninene lærer seg hendelsesforløpet, vil de etter hvert være klar over en kjede av årsakssammenhenger og vite at det er lurt å gå til angrep allerede når noen nærmer seg buret eller åpner døra. Disse tilsynelatende ufarlige stimuli utløser altså frykt hos kaninen fordi den har lært hva det kan føre til.
Lottemor i dag Foto: Marit Emilie Buseth
En opplevelse av manglende støtte når den bæres, en følelse av utrygghet som følge av uheldig håndtering eller smerter i kroppen, fører naturlig nok til at kaninen vil forsøke å unngå å bli løftet. Det forståelige forsvaret blir dessverre misforstått, og den blir ofte konstatert som "problemkanin", en kanin mange gir opp, avliver eller rett og slett lar bli sittende alene i et bur resten av livet. En slik frarøving av livet er svært beklagelig da det hele bunner ut i en redd og nervøs kanin.
Vi vet også at Lotte faktisk hadde bodd over 1 år i et reisebur, og at stillesittende kaniner har en dårlig utviklet benbygning. De som må tilbringe mesteparten av livet i konvensjonelle bur, lider derfor ofte av benskjørhet. Hos kaniner med utviklet osteoporose, vil det skjøre skjelettet være utsatt for brudd og skade, og Lotte hadde i tillegg dårlig utviklet muskulatur og stive ledd. Kaniner med en slik smerte i kroppen vil ofte motsette seg håndtering. I et forsøk på å forhindre det ytterligere ubehaget det er å bli båret, blir det ofte oppfattet som aggressive. En slik oppbevaring gjør ikke bare at de lider som følge av fysiske plager, men også som følge av en endeløs kjedsomhet og en inderlig ensomhet.
"Problemkaninen" som var en helt vanlig kanin
Jeg var hele tiden sikker på at kaninen ville bli mer harmonisk og trygg om forholdene ble lagt til rette, og jeg hadde rett. Med kunnskap om kaniners naturgitte behov og atferd kan man lett sørge for at kaninene blir tryggere og mer kontaktsøkende. Om man opplever at en kanin er sint eller aggressiv kan man altså oftest endre denne atferden og dermed heve velferden til både kanin og eier. Unntaket er når den aggressive atferden følger sterke smerter på grunn av sykdom eller tannfeil man ikke kan behandle. Jeg vil skrive mer om dette i ytterligere innlegg, men vil her bare understreke at en helsesjekk alltid bør foretas om kaninene til tross for gode boforhold utviser abnormal atferd.
Lotte flyttet etter noen dager til et godt fosterhjem. God plass og gode forhold var topp, og da vi besøkte henne var hun ivrig og kontaktsøkende. Her hilser på på Liselotte, som var med de første dagene av Lottes nye liv.
Lotte ble kastrert og etterhvert adoptert bort via Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus. Jeg hadde funnet et perfekt hjem til henne på facebookgruppa til Den store kaninboka, og reiste dit med henne for å bonde henne med to kaninjenter som ventet på sin nye venn. Lotte var heldig og fikk en ny sjanse. Et godt og evig hjem, kaninvenner og et menneske som forstår henne.
Kan man ha det bedre? Foto. Marit Emilie Buseth
Marit Emilie Buseth
Selfie av Lotte og meg